6. feb, 2018

Den gode askesen

En kommentar jeg fikk i går inspirerer meg til å skrive et innlegg om den gode askesen. Et uttrykk som sykehuspresten presenterte for meg. Jeg tror jeg skrev det ned som et notat på mobilen. «Den gode askesen – å rette begjæret sitt mot Gud». Men når sant skal sies, er jeg kanskje ikke den rette til å snakke om askese og sølibat. Ikke fordi jeg ikke jobber aktivt med det. Men fordi det skjer ting i kontemplasjonen, som nesten kan minne om seksualitet. Jeg skrev en del om det tidligere. Frem til jeg fortalte om det til pateren. Han anerkjente opplevelsene mine, og sa det i en nær gudsrelasjon kan forekomme noe han kalte åndelig ekstase. Jeg kaller det meditative orgasmer. Pateren sa jeg ikke burde snakke for høyt om det. Så det var ikke mitt noe spesielle bønneliv jeg skulle skrive om nå.

Det jeg skal skrive om, er hvordan jeg føler sølibatet er en berikelse for meg. Jeg har vært i sølibat i lange perioder, mens jeg har vært på vandring med Gud. Så har det selvfølgelig skjedd at jeg har falt ut av den gode askesen. Da står ikke Gud der med en formanende pekefinger og får meg til å føle meg skitten og syndig. Han sier derimot at det som har skjedd skulle skje, akkurat slik det skjedde. Det er faktisk noe han sier ganske ofte, når jeg føler jeg har «bæsja på leggen». Ikke bare når det er snakk om sex. Når alt kommer til alt, er jeg jo Gudens lille fingerdukke. Vi er ett, Gud og jeg. Det sa Kim på søndag, da jeg var på kurs hos ham. Han sa også at jeg kanaliserer Gud, bare jeg åpner munnen.

Men det var heller ikke opplevelsen på søndag jeg skulle skrive om. Enda det var mye som ble sagt jeg gjerne skulle delt med dere. Nei, det var denne askesen. For mange år siden fikk jeg en beskjed i form av at jeg leste en tekst – men det jeg leste var noe helt annet enn hva det faktisk stod i teksten. Jeg leste ordene «sølibat» og «død». Som om det var valgmulighetene mine. Hva som egentlig stod der, var «jeg er glad i deg». Sånn hender det også at Guden gir meg beskjeder. Så vet jeg at han ikke er streng og sint og farlig. Jeg har brutt sølibatet siden jeg leste den teksten. Og jeg lever fortsatt. Men jeg vet hva han ønsker av meg. Og jeg vet at etter 11. august – Bryllupet – er det hakket strengere, dette kyskhetsløftet.

Å rette begjæret sitt mot Gud høres jo fint ut det, gjør det ikke? I disse lange periodene helt uten sex, har jeg faktisk følt meg nærmere ham. Som om det er et større element av hellighet i livet mitt. Jeg var i et forhold for noen år siden, og overrasket mange – inkludert meg selv – med å gå helt bort fra prinsippene mine. Det var da jeg fikk en visuell beskjed som fortalte meg at boken min er tom, foruten Jesus. Altså Jesus som viste meg at jeg ikke skal ha en mann. At han er den eneste Mannen for meg. Men denne forståelsen må jeg komme til gang på gang, virker det som. Å velge å gi livet sitt til Gud er en avgjørelse som må tas kontinuerlig, igjen og igjen.

Uansett om jeg snubler ut av sølibatet fra tid til annen, vet jeg hvor jeg vil. Jeg vet hvilken vei det går. Jeg blir også minnet på denne veien, i perioder hvor jeg ikke klarer å holde meg til askesen. Som for eksempel da jeg fikk en visuell beskjed av en eremittkreps på havets bunn. Bildet jeg fikk pekte på livsstilen og regelen jeg skal følge. Stiftseremitt. En som skal leve i fattigdom, enkelhet og lydighet. Hovedpunktet i denne regelen er jo sølibat. Det er godt for meg å leve etter disse reglene. Enda jeg hater regler. Det synes stemoren min er litt komisk. Her kommer hun som aldri har klart å innordne seg regler, og skal følge de strengeste reglene av alle. Jeg ser kanskje humoren i det, jeg og. Gud er jo, når alt kommer til alt, en skikkelig komiker.

Å rette begjæret sitt mot Gud er faktisk deilig. Ikke bare fordi jeg har fått en grei erstatning for seksualitet, i form av den åndelige ekstasen. Jeg har jo ikke alltid hatt det elementet i bønnelivet mitt. Det er vanskelig å forklare, hvorfor det er så godt for meg å være i sølibat. Kanskje det ikke må forklares. Men erfares. Det er ikke for alle. Det tror jeg Paulus sier. Men jeg er veldig sikker på at det er livet for meg. Min indre nonne trives i sølibatet. Hun lengter ikke etter annet enn å være nær sin Gud. En Gud som lover meg å gjøre meg til sin brud.

- Månebarn