10. feb, 2018

Introvert-alenetid

Dette er visst en av de trøtte dagene. En slik dag hvor jeg ikke beveger meg ut av huset, engang. Jeg hadde en venn på kaffebesøk for et par timer siden. Han tilbød seg å spandere middag på meg. Jeg takket høflig nei. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst på middag. Men fordi det fristet så utrolig lite å dra noe sted, akkurat i dag. Dermed dro vennen min uten meg. Jeg treffer ham i morgen, da. Så det er ikke dårlig stemning, eller noe sånt. Nå sitter jeg her og hører på kristen musikk, og har det egentlig midt i blinken. Har laget meg en kopp te og prøver å tenke ut hva jeg skal lage til middag. Det vennen min foreslo, var å dra på Nesbru kebab og kjøpe hamburger. Det hadde jo vært godt. Men får ha det til gode. Akkurat i dag føles ensomheten, som egentlig er tosomhet, mest forlokkende.

Da får jeg ha et nyttig og velkomment møte med Gud. Jeg møter Gud i det daglige hele tiden. Men det er når jeg er alene mellom husets fire vegger at jeg kjenner sterkest at han er med meg. Jeg er, når alt kommer til alt, en skikkelig introvert. Den type menneske som får energi av å være alene. Det er alenetiden som lader meg opp, slik at jeg orker å gjøre annet enn å være alene. Noe jeg skriver mye om, er hvordan jeg prøver å holde en balanse. En balanse mellom å være sosial, og å ha min introvert-alene med Gud-tid. Den balansen er viktig i den regelen jeg følger, for livsførsel. Jeg vil si jeg har blitt ganske flink til å begrense sosial aktivitet – de periodene jeg føler for alt annet enn å treffe folk. Det kan handle om at Gud legger til rette for disse stille dagene. Han ikke bare gir meg beskjed om å skru ned tempoet. Han gjør også slik at mulige distraksjoner og fristelser ikke dukker opp.

Kvelden med Alex i går var veldig vellykket. Men noe som skjer stadig oftere, er at jeg må legge fra meg forkleet midt i matlagingen, sette meg på sofaen og overlate kokkeleringen til gjesten min. Det er beina som ikke duger til noe, nå for tiden. Og når beina svikter, får jeg helt sinnssyke smerter i ryggen. Så middagen i går ble fullført av Alex. Det ble veldig godt, da. Vi laget taco. Og så hadde han selvsagt tatt med seg mørk (og sunnere) sjokolade til dessert. Begge to spiste seg gode og mette. Etter maten så vi to episoder av Stranger Things. Nå har vi bare to episoder igjen, før vi har sett alt som ligger ute på Netflix. Da må vi vel finne noe annet å se på. Det er koselige med slike felles prosjekter.

Noe annet vi gjorde i går, var å gi hverandre healing. Alex begynte med å heale meg. Så fikk jeg prøve meg litt, jeg og – på ham. Han sa han definitivt følte at det var noe som skjedde. Det gjorde for så vidt jeg også. Det er denne energien jeg kjenner på. Akkurat hva healingen jeg gir er godt for, er litt uvisst. Og akkurat nå husker jeg ikke konkret hva Alex følte, mens jeg holdt på. Annet enn at han også kjente at noe skjedde. Han sa at det bare er å prøve igjen, ved en senere anledning. Jeg leker med tanken på å gå på kurs og konkretisere disse evnene. Sånn som ting er nå, vet jeg ikke helt hva jeg driver med. Men at jeg har anlegg i meg for å drive med healing, det tror jeg både jeg, Alex og Markus er enige i. Det er foreløpig bare Alex og Markus som har fått den æren, skjønner dere. Æren av å bli healet av Månebarnet.

Ja, forresten. Jeg vil takke for alle hyggelige kommentarer jeg har fått i det siste. Det er godt å høre fra dere, og veldig godt å få andre tilbakemeldinger enn «Kom deg til helvetica inn på Blakstad». Apropos Blakstad, så har jeg noen funderinger. Det er nå lenge siden jeg var pasient sist. Men da jeg hadde mine 100 dager der, i siste omgang, vurderte de å putte meg på en langtids psykoseavdeling. De ombestemte seg heldigvis, etter at Gud ba meg legge om stilen fullstendig. Gud sa jeg måtte gå bort fra tanken om at jeg var Kristus, bort fra forestillingen om at Gud kommuniserer med meg. Etter å ha gitt uttrykk for at jeg sannsynligvis var psykotisk den sommeren, tok det ikke lange tiden før de slapp meg fri. Denne langtidsavdelingen har byttet navn noen ganger. Nå heter den SP-a. Eller «spa». Hvor antiklimaks, misvisende og nedtur er ikke dette navnet? «Jeg er på spa akkurat nå, så jeg kan ikke møte deg i dag». Hadde jeg havnet der, ville jeg nok gått på et «ekte» spa, altså et «kurbad», med litt blandede følelser.

Men det er en sjanse for at jeg besøker Blakstad snart. Det er en person som betyr svært mye for meg, som har blitt pasient. For å dra på besøk er jeg nødt til å få med noen med bil. Da det dessverre er for langt å gå fra bussen til avdelingen. Jeg fortalte denne personen at det bare er de som er mest badass, som kan skryte av å ha vært innlagt. Jeg hadde også noen gode råd, om hvordan vedkommende kan slippe å bli flyttet fra akuttposten og over til langtidsavdelingen. Er det én ting jeg er ekspert på, så er det å bløffe seg ut fra galehuset. Neida, joda, jada..!

- Månebarn

(Bildet er forresten tatt den minneverdige dagen jeg ble innlagt, sommeren 2016)