13. feb, 2018

Besøk i «Gokk»

God dag, verden. For noen dager siden skrev jeg om den gode askesen. Jeg delte med dere flere måter Gud har gitt uttrykk for at det er sølibat, avhold, kyskhet og askese han ønsker av meg. Nå har han gitt meg en ny visuell beskjed. Som ikke gir rom for tolkning. Jeg så et todelt bilde, hvor det øverste bildet skulle forestille meg, liggende i sengen, pratende med Gud – badet i et kjærlig og gyllent lys. Bildet under var også av meg, liggende i den samme sengen, mens jeg hadde sex med en mann. I dette bildet var det ikke noe lys. I mitt hode er dette en klar og tydelig beskjed. Og jeg innretter meg deretter – og jobber videre med sølibatet, avholdet, kyskheten og askesen.

Akkurat nå er jeg hos Vince. Han tok meg med hjem til seg, etter at vi var på en danseforestilling på skolen til datteren hans. Forestillingen var kjempebra, og elevene var så flinke. Det har vært veldig godt å se Vince igjen. Han er en viktig person for meg, og begge to setter pris på vennskapet. I går kveld spiste vi taco og så en film. Jeg klarte nesten å skjære av meg fingeren, mens jeg kuttet tomat til tacoen. Ok, det var kanskje en overdrivelse. Men det var en betydelig mengde blod. Heldigvis hadde Vince plaster, og det var ikke den største skaden skjedd. Men jeg er ikke spesielt fan av å se blod. Når de tar blodprøver av meg på sykehuset, pleier jeg å se motsatt vei. Det er likevel langt fra min aversjon nå, til det som skjedde da klassen min skulle ta «katteklor», altså en prøve som skal avgjøre om du trenger BCG-sprøyten eller ikke. Denne prøven er hva det høres ut som, to kloremerker på armen. Og jeg klarte faktisk å besvime av det(!)

Apropos danseforestilling. I morgen – på Valentinsdagen – skal faren min ha et arrangement i Oslo. Han skal holde foredrag om de ulike stadiene i et parforhold. Så er det proffe dansere som skal bryte opp foredraget med dansenumre. Jeg klarte å sikre meg en date til dette arrangementet. Alex, som egentlig er fullt opptatt med skole og det som hører med, har sagt han gjerne vil bli med. Har tatt han med på liknende ting tidligere, og det har visst fristet til gjentakelse. Faren min vet hva han driver med, når han står på en scene. Jeg beundrer hans evne til å snakke for store publikum. Det tror jeg ikke jeg er alene om. Dessuten blir det fint å se ham. Kan nesten ikke huske sist jeg så ham. Tror det blir første gang vi møter hverandre i 2018.

I morgen er det også fire år siden bestemoren min på farssiden forlot oss. Jeg synes nesten det er litt vakkert, jeg. Bestefar døde ti år før henne. Dermed gikk hun, de siste ti årene av livet sitt, og lengtet etter å dø. Hun ble mer og mer skrøpelig og senil den siste tiden. Til slutt sa det stopp. Og dagen hun kom hjem til sin kjære, og til Gud, var alle hjerters dag. Dette var også dagen jeg og bestevenn fløy hjem fra Miami, på business class. Det fikk jeg av forsikringsselskapet, fordi jeg var blitt midlertidig lam i høyre bein. Den flyturen var en opplevelse i seg selv. Flyet var så stort at jeg ikke merket at vi lettet og landet, engang. Flyskrekken var likevel tilstede. Heldigvis fikk jeg så mye champagne jeg ville ha. Dermed drakk jeg bort mye av nervene.

Noe som ble sagt av Kim, på kanaliseringskurset jeg var på, var at Gud veldig gjerne vil jeg skal dra til Spania. Jeg har en god venninne som maser og maser om at vi skal dra til Spania sammen. Hun har nemlig en leilighet der. Jeg tror faktisk venninnen min har sagt at hun betaler alt, dersom jeg velger å bli med på tur. Jeg prøver å forklare at jeg boikotter flyreiser, fordi nervene mine ikke tåler det. Men dersom Gud veldig gjerne vil jeg skal ta den turen, kan jeg prøve å legge angst og skrekk til sides, og sette meg på flyet. Jeg sier til Gud at jeg bestiller flybilletter den dagen han fremskaffer den metafysiske Kaken. En slags byttehandel. Men jeg kjenner Gud. Og jeg vet at det ikke er slik det fungerer. Må nok bite i det sure eplet, og reise til Syden – uten det avgjørende beviset jeg lengter sånn etter. Her får jeg en sydentur til å høres ut som den rene tortur. Men det er altså slik flyreiser føles for meg.

Nå må jeg pakke sammen tingene mine og gjøre meg klar til å dra hjem. Vince er elskverdig nok til å kjøre meg helt hjem. Det er ikke en kort tur, da Vince bor i det man kan kalle «Gokk». Jeg ønsker dere alle en riktig fin dag. Her er det sol, og ikke altfor kaldt. Det håper jeg er statusen i Bærum også. Jeg har nemlig skrudd av alt av varme hjemme, siden jeg skulle være borte en natt. Dere hører fra meg igjen snart. I mellomtiden håper jeg dere kjenner på lys, håp, kjærlighet og glede. Det ber jeg for, for alle som leser bloggen min. Tusen takk for meg!

- Månebarn