15. feb, 2018

Energien i Mini-Himmelen

Hallo, alle sammen! Månebarnet er glad og opplagt i dag. Jeg har drukket en kopp kaffe, redd opp sengen, sminket meg og tatt på et søtt og varmt antrekk. Akkurat nå sitter jeg og venter på Kine Bønnesvar, som kommer på besøk om en liten time. Jeg kaller henne «Bønnesvar», fordi det var akkurat det hun var for meg – første gang jeg møtte henne. Det skjedde i april for noen år siden, at jeg gikk fra min daværende leilighet og hjem til moren min. Jeg hadde så utrolige vansker med å gå, så jeg stod og akket og oiet meg, og ba til Gud om at han måtte sende noen jeg kunne støtte meg til. Og hvem var det som dukket opp? Jo, Kine. Hun spurte om jeg hadde vondt, og om jeg ville hun skulle bære meg. Jeg takket nei til det, men lurte på om jeg kunne få en arm å støtte meg til. Det fikk jeg, og Kine støttet meg hele veien hjem til moren min. Sånn ble vi venner. Og det er jeg veldig glad for!

Vi kommer nok ikke til å gjøre noe mer spennende enn å drikke kaffe og prate om Gud. Kine også har en god kontakt oppover, skjønner dere. Jeg har fått et fint bilde av henne, et som henger på alter-veggen min. Det er et skriftsted i bibelen, som forteller meg at jeg ikke skal frykte, at Gud har gjenløst meg og kalt meg ved navn. At jeg er hans. Bildet er i blått og gull. Jeg har malt rammen i gullfarge. Under det henger et bilde av Jesus som helbreder en blind mann. Over bildene er hyllen med korset, Mariastatuen og rosemønstrede telysestaker – hvor telysene er elektriske LED-lys. Helt øverst henger Maria med Jesusbarnet. Figuren jeg er så redd skal falle ned og knuse. Jeg har en tanke om at Bryllupet blir avlyst, dersom figuren knuser. Heldigvis er både Gud og bestemoren min engasjert i akkurat denne figuren, og Gud lover meg at den henger trygt.

Jeg har visst litt flere avtaler i dag. Rundt 18 kommer Sofia. Hun frekventerer Mini-Himmelen ganske ofte. Jeg tror det er fordi hun synes det er så god energi her. Hun tok med seg moren sin hit for litt siden. Også hun kommenterte den gode energien. Det er kanskje ikke så rart folk legger merke til slike ting. Når sant skal sies, er det jo Jesus selv som bor her. Og nå må dere ikke tro jeg mener jeg er Jesus. Det var en hyggelig virkelighet å være i. Men jeg er ikke helt der lenger. Likevel er jeg veldig tydelig på at jeg ikke egentlig bor alene. Men at han jeg giftet meg med – i sin usynlige skikkelse – bor her sammen med meg. Det har han gjort på alle stedene jeg har bodd, disse ni årene jeg har kjent ham. Og kommentarer om at det er så god energi i hjemmet mitt, er noe jeg har hørt flere ganger, av flere forskjellige mennesker.

Men jeg tror faktisk Mini-Himmelen, altså leiligheten min på Stabekk, topper listen over plasser jeg har bodd – hvor gudsnærværet er mest merkbart. Jeg vet jeg snakker mye om leiligheten min. Men jeg må bare formidle hvordan dette stedet virkelig har høynet livskvaliteten min. Det er så utrolig godt å ha sitt eget sted, et sted som bare blir mer og mer mitt, etter hvert som jeg betaler avdrag på boliglånet. Et sted hvor jeg føler meg trygg, tilfreds, fornøyd og glad. Et stort pluss ved det hele, er at det føles gudesendt – hele leilighetskjøpet. Det handler mye om at leiligheten ligger i gangavstand fra kirken jeg tilhører. Å være i verden, men samtidig i sitt helt eget univers – hvor verdens ve og plage ikke kan ramme meg. Å leve som bruden til Guden, uten å tilhøre et kloster. Jeg tror jeg kan si jeg har fått i pose og sekk. Jeg kan leve i et nært og kjærlig forhold til en god og kjærlig Gud, uten å gi avkall på annet enn kroppslig intimitet. Det å kunne kle meg i akkurat det jeg vil, å ikke ha andre å forholde meg til enn venner og familie. Dersom Bryllupet jeg lengter sånn etter faktisk skjer, kan jeg si jeg virkelig har skutt gullfuglen.

Nå kommer Kine om korte strakser. Jeg ønsker dere alle en riktig fin dag. Nå er det ikke lenge igjen av vinteren. Men jeg tror egentlig ikke våren og sommeren er rett rundt svingen. Forskere er visst 97 prosent sikre på at vi beveger oss inn i en liten istid. «Evig vinter? Nei, da skyter jeg meg selv!», var det en som sa, da jeg snakket om dette for noen måneder siden. Jeg skal ikke si jeg er overlykkelig selv. Men jeg har heldigvis skapet fullt av vinterkåper og -sko. Jeg klarer meg, jeg. Det skal likevel bli deilig når all denne snøen og isen forsvinner. Om det skjer i mars eller juni, vil bli spennende å se. Månebarnet er, når alt kommer til alt, et sommerbarn. Det var alt. Takk for meg!