16. feb, 2018

Hundevakt

God dag, alle! Akkurat nå er jeg hjemme hos moren min. Det ligger en rolig og kosete valp ved siden av meg i sofaen. Hermans forgjenger, Bastian, kom aldri opp i sofaen. Herman nærmest krever å få ligge ved siden av menneskene sine. Det er bare koselig, det. Nå er det bare oss to her. Tidligere i dag kom det en mann ved navn Andrea, og gikk en halvtimes tur med valpen. Mor har vært nødt til å ansette en profesjonell hundelufter, for å sørge for at Herman får de turene han trenger. Jeg duger dessverre ikke til sånt, på dårlige MS-bein. Da kommer Andrea og stepper inn, for Andrea som nesten ikke kan gå. Tror den mannlige Andrea slet Herman skikkelig ut. Nå vil han bare hvile. Ved siden av meg i sofaen. Jeg klør ham litt sporadisk på magen, og han responderer ved å strekke ut bakbeina. Vi har virkelig vært heldig med denne valpen. Han er så god. Alle som møter ham, smelter fullstendig.

Grunnen til at jeg er her hos moren min, er at hun er på sykehuset i dag, og blir operert i armen. I natt var jeg ordentlig bekymret, og snakket både med Jomfru Maria og Gud om hvor gjerne jeg vil at alt går bra, at det ikke oppstår komplikasjoner, at mamma føler seg ivaretatt – og at hun våkner etter narkosen. Jeg er, når alt kommer til alt, ordentlig glad i henne. Det var med blandede følelser at jeg dro hit i går kveld. Men kjærligheten seiret, og nå ønsker jeg bare at mamma kommer seg gjennom denne operasjonen, og de påfølgende smertefulle dagene – uten de største traumene. Og at valpen ikke lider under mammas nedsatte funksjon i høyrearmen. Heldigvis er hun venstrehendt. Et lite lyspunkt i en ganske bedriten situasjon.

Det er ikke så mye som skjer i dag. Mor har bedt meg være hos henne så lenge jeg kan. Jeg har egentlig en avtale med bestevenn. Det jeg håper kan skje, er at han kommer hit for å henge med meg og Herman. Så har mamma sagt vi kan bestille pizza, som hun betaler for. Tror hun skrev det var greit at jeg drar hjem i kveld. Så tror jeg lillesøster stepper inn, for å være med valpen. Hun klarer i det minste å gå turer med ham. Den mannlige Andrea sa Herman er den vanskeligste hunden han har gått tur med. Det har jeg ingen formening om, ettersom jeg ikke går tur med ham selv. Men jeg tror han er ganske «valpete», vanskelig å disiplinere og tror kjeft bare er lek. Han er vant til å bo på landet i Østfold, der moren min har hytte. Der får han løpe alene ute når han selv vil, og slipper å gå i bånd. Her i Sandvika er det ikke slik. Jeg tror hytten som egentlig er et lite hus, høyner livskvaliteten hans betraktelig. Men når mamma ikke kan kjøre bil, er det mest praktisk at hun stasjonerer seg i Bærum.

Det er ikke bare moren min jeg bekymrer meg for. Jeg har to venner som er syke, og en venninne som kanskje tror hun er syk. Jeg snakket med Gud om disse også. Han forsikret meg om at det ikke er noe å engste seg for. En influensa pleier jo ikke å ta knekken på hardbarka vikinger. Men sesongens influensa er visst skikkelig hissig. Heldige jeg, blir nesten aldri syk. Det har likevel vært to runder denne høsten og vinteren. Men en av disse var en spiritual flu. Altså kroppen som reagerte på uvante måter, på sterke svingninger i energiene i verden. Det var influensaliknende symptomer som kom etter tur. Først var jeg svimmel, deretter tett i nesen, etterfulgt av en irriterende hoste. Det rare var at det bare var ett symptom om gangen. Den spirituelle influensaen gikk heldigvis over. Den var akkompagnert av en eiendommelig følelse av å bli kastet gjennom et ormehull. Trygt over på den andre siden, hadde jeg plutselig min helt egen leilighet.

Det er store ting som har skjedd i livet mitt det siste året. Det var på denne tiden i fjor at jeg flyttet fra leiligheten på Slependen, til hybelen på Stabekk. Jeg var nødt til å komme meg bort derfra. Grunnet unevnelig ondskap. Jeg klarte ikke være i leiligheten engang. Nedpakking og utvasking ble gjort av gode hjelpere. Det var så vidt jeg orket å møte utleier for å få godkjenning av vaskingen. Det var ikke leiligheten eller utleier det var noe galt med. Men noe hadde skjedd i blokken, med en av naboene, som gjorde at jeg ikke turte å være der. Det var på denne tiden i fjor at jeg var på fire visninger av hybel/leilighet, og alle fire gjerne ville ha meg som leieboer. Valget falt på den koselige hybelen på Stabekk, hos et kjempesøtt par med tre små barn. Det var på denne tiden i fjor at sønnen i huset ønsket meg velkommen med en bukett av tulipaner. Jeg bodde i hybelen i cirka et halvt år. Så var leilighetskjøpet en realitet – og jeg slo rot på Stabekk permanent.

Akkurat nå lengter jeg hjem. Men mest av alt lengter jeg etter å høre fra mammaen min. Få et livstegn, så jeg vet at operasjonen har gått bra. Jeg er i en tilstand av «avventende» og «uavklart». Må nok snakke litt med Gud, sende ham flere bønner om at mamma klarer seg. Herman er fortsatt rolig, og ligger nesten med hodet på fanget mitt. Litt pelsterapi er nok midt i blinken nå. Bildet her er forresten av Herman, da han var helt ny her i verden. Er han ikke fin?! Ha en fin dag, dere. Varme klemmer fra meg!