17. feb, 2018

Fine ting

Hei, alle sammen! Her skjer det fine ting. Ikke store, livsforvandlende ting. Men jeg har det godt. Avtalen jeg hadde med Alex ble avlyst. Han er en av de vennene mine som jeg snakket om, som er syke. Det er en skikkelig man flu, ifølge ham. Og han var rett og slett for slapp til å dra noe sted i dag. Det var litt trist, da jeg hadde gledet meg til sushi og Stranger Things. Likevel er det viktigst at Himmelmannen blir frisk. Dessuten har han ikke lyst til å smitte meg. Det er jo omtenksomt. Jeg la andre planer, og om et par timer skal jeg treffe Arnis. Tror ikke det blir for å spise sushi. Men vi finner nok på noe hyggelig.

Jeg fikk heldigvis kontakt med moren min, utpå ettermiddagen i går. Operasjonen hadde gått fint. Nå har hun skruer i kuleleddet i albuen. De første timene etter operasjonen var hun helt lam og følelsesløs i armen. Så gikk blokaden ut, og hun har nå moderate smerter. Hun er glad for å få være på sykehuset en natt til. Jeg er glad hun er ved så godt mot som hun er. Det blir jo en omstilling de neste ukene. Hun vil ha smerter, og armens funksjon vil bli 30 prosent dårligere. Hun vil alltid ha metall i armen. Men som jeg sa i går, kunne det vært verre. Det kunne vært høyrearmen. Stakkar mammaen min. Hun er tapper, om ikke annet.

På kvelden i går ble jeg plukket opp av bestevenn. Moren min holdt løftet sitt, og betalte for pizza. Vi gikk på Peppes på Sandvika storsenter, og jeg bestemte at vi skulle spise favoritten min; Thai Chicken. Bestevenn hadde akkurat spist to hamburgere, så han spiste bare ett stykke. Jeg spiste meg så mett at det nesten var plagsomt etterpå. Og fikk med meg tre store pizzastykker hjem, som jeg puttet i kjøleskapet. To av de spiste jeg til lunsj i dag, sammen med en kopp sjokoladekaffe. Kaffen var det Anja som kom med, da hun var på besøk for noen uker siden. Nå er det ikke mer igjen av den, dessverre. Er vel bare å kjøpe mer, neste gang jeg kommer meg i butikken.

Jeg begynte innlegget med å si at det skjer fine ting. Ikke store, livsforvandlende ting. Men at jeg har det godt. Det er godt å være meg. Det er godt å aldri føle jeg er alene. Selv ikke på dager hvor jeg ikke møter en levende sjel. Jeg vil si jeg har blitt flinkere til å begrense sosial aktivitet, og å verne om alenetiden min. Den balansen jeg alltid må jobbe med, kommer nesten helt naturlig nå. I går kveld var det fortsatt flere timer igjen av dagen. Likevel ba jeg bestevenn kjøre meg hjem, etter at vi hadde spist. Så hadde jeg et velsignet møte med en god og kjærlig Gud. Jeg takket fra dypet av mitt hjerte, for at operasjonen til moren min hadde gått så bra. Jeg tror både jeg og mamma tenkte hva er det verste som kan skje? Mamma prøvde å være rolig og fattet, torsdag kveld. Men hun ryddet likevel hele huset, og feiet gulvet. «Hva hvis jeg ikke kommer hjem?», sa hun. Litt på spøk, men også litt på alvor.

Det ser ut til å bli en rolig helg. Jeg skal ikke møte Arne før 18. I morgen har jeg også en avtale. Men det er ikke før 19 eller 20. Tenkte å høre med Arnis om han vil gå i kirken med meg i morgen. Vi har gjort det i det siste, på kveldsmessen søndag kveld. Det er i en annen kirke enn den jeg egentlig sokner til. Den som egentlig er årsaken til at jeg kjøpte leiligheten min. Jeg går jo på messe der også, av og til. Men den som begynner klokka 11 på søndag, er jeg veldig sjeldent på. Det handler om insomnia og store vansker med å stå opp om morgenen. Det er likevel fint å bo i gangavstand til kirken. Da er det ikke så tiltak å be om et møte med pateren.

Når det gjelder ham, tror jeg det er en god tone mellom oss. Han var selvsagt ikke enig i ordene mine, i teksten som ble publisert i avisen. Jeg har sagt oppriktig unnskyld for at jeg ikke involverte ham, og spurte ham om det var greit å bruke kirken til å ta bilder til avisintervjuet. Det er en liten del av meg som er litt trist for nettopp dette. Den delen av meg som helst ikke ville pateren skulle vite hvor utradisjonell jeg er. Når jeg kjenner på disse følelsene, minner Gud meg på den aller første visjonen jeg hadde. Den hvor jeg er enorm og usynlig, og Gud kommer med sin enda større, usynlige finger, og dytter borti en prest, så han blir stående og vippe. Dette så jeg allerede i 2010. Og akkurat denne visuelle beskjeden legger grunnlaget for alt jeg tenker om meg selv, min hensikt, og min himmelske vandring.

Jeg er i bunn og grunn i verden for å formidle Guds gode natur. Og han er veldig tydelig på at det verden vet om guddommen, er langt fra sannheten om ham. Presteskapet på Jesu tid var helt på jordet. Det var mye av grunnen til at Jesus var i verden, for 2000 år siden. Jeg kan med andre ord forvente mye motstand, skulle jeg gått inn for å forandre dogmer og vedtatte sannheter. Men har jeg Gud i ryggen – noe jeg er overbevist om at jeg har – er det ikke min kamp jeg kjemper. Det er han jeg giftet meg med sin. Jeg er bare et verktøy, i hendene på en spik, spenna gæren entitet. Jeg ber ikke om annet enn at han vet hva han driver med. Noe jeg vet han gjør. Akkurat.

- Månebarn