23. feb, 2018

Fint besøk

God kveld, alle sammen. Nå har jeg akkurat tatt oppvasken. Tidligere i dag støvsuget jeg hele leiligheten. De siste dagene har jeg også vasket to store maskiner med klær. Det krever litt av meg å få gjort slike ting. Dermed føler jeg meg ganske flink som har blitt ferdig med alt det overhengende. Det var litt viktig at det så pent ut her nå, skjønner dere. Om et par timer kommer Bernt-Olav fra Kristiansand. Han skal være her hele helgen, og bli den første som overnatter på sofaen min, etter at jeg flyttet inn i Mini-Himmelen. Hensikten med besøket, er det vi skal i morgen kveld. Bernt-Olav er så fan av Marion Ravn. Og lørdag har hun en konsert for et ganske lite publikum, på Asker Kulturhus. Det er bare en kort togtur herfra. Så da var det naturlig av meg å invitere Bernt-Olav hit, så vi kunne gå på konsert sammen. Vi har vært på flere konserter, jeg og han. På stående fot husker jeg én med Marion Ravn, og to med Lindsey Stirling. Sistnevnte er jeg ganske fan av selv. Kan ikke si det samme om Marion Ravn. Men hun er unektelig flink, og lager gode show.

I dag har jeg også gjort andre fornuftige ting. Foruten å kjøpe en sminketing som er forbruksvare, og som må erstattes med jevne mellomrom, har jeg kjøpt elektriske LED-stearinlys. Disse har jeg plassert i hus-alteret mitt, den delen av veggen som vitner om min himmelske tilhørighet. Med Jesus-musikk på anlegget og blinkende lys ved Maria-statuen og Fransiskanerkorset – etterlater ikke leiligheten noe rom for tvil, om at det er en troende som bor her. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å vise Bernt-Olav dette koselige tilfluktstedet.

Bernt-Olav er en mann jeg har kjent i mange år. Han var faktisk den første jeg ble kjent med, da jeg bodde i Kristiansand i 2010. Vi møttes da skolen skulle ha en bli-kjent-tur til den lokale badestranden. Jeg er utrolig glad for at vi har klart å holde kontakten. Enda han ikke helt har klart å henge med i tankeprosessene og forestillingene mine, har han vist forståelse og tålmodighet. Han var den som fikk meg på toget, 5. oktober 2011 – den mest minneverdige dagen så langt i livet. Han var også behjelpelig med kjøring da jeg ble blind på ett øye, samme år. Så er det ikke slik at det bare har vært han som har stilt opp for meg. Da han gikk gjennom vanskelige ting, hadde vi lange samtaler og fikk et tett bånd. Det sier han fortsatt at han er takknemlig for. Nå har vi altså snart kjent hverandre i åtte år. Vitenskap sier at et vennskap som har vart i over syv år, er tenkelig å vare livet ut. Det håper jeg, for Bernt-Olav er virkelig en det er verdt å ta vare på.

Jeg gjorde noe hyggelig i går, også. Min venn Markus kom på besøk. Jeg var frekk nok til å be ham handle inn ingrediensene til middagen. Det ble pasta med svinekjøttdeig og tomatsaus. Han ble heldigvis ikke sittende med hele regningen alene. Dessuten klarte jeg å stå for alt av matlaging. Det er en sjeldenhet, nå for tiden. Hver eneste gang jeg har besøk som kommer for å få middag, blir det til at besøket må stå på kjøkkenet, og jeg må sitte og hvile beina. Men i går slapp Markus å gjøre noe som helst, annet enn å dekke på bordet. Det er kanskje ikke den største bragden, å kokkelere et pastamåltid til to personer. Men jeg gav meg selv likevel en liten stjerne i boka. Man må kreditere seg for de tingene man får til – som vanligvis er vanskelig.

Kanskje har beina vært litt bedre de siste dagene. Det er vanskelig å si. Men i dag, da jeg var på Storsenteret med bestevenn, hadde jeg ikke med stokk, engang. Og det var så vidt jeg trengte å støtte meg til ham. På stående fot vet jeg faktisk ikke hvor lang rekkevidden min er. Om det er snakk om 50, 100 eller 500 meter. Den er nok kort nok til å få et taxikort av kommunen. Men jeg fortsetter og fortsetter å skyve det foran meg, det å gå til legen og søke om det. Det handler nok litt om at jeg fikk avslag sist jeg søkte. Med begrunnelsen: Du kan gå 400 meter. Vet ikke kommunen hvor mange som bor langt mer enn 400 meter fra nærmeste kollektivstopp? Har blitt fortalt at jeg ikke må gi meg. Så det er absolutt noe jeg bare må få ut fingeren og få gjort.

Jeg vet sånn halvveis hva jeg skal ha på meg, på konserten i morgen. Det er et nytt skjørt som får meg til å se ut som en blanding av en prinsesse og en ballerina. Tenkte å kombinere det med en t-skjorte med teksten «Queen of effing everything». Uansett hva jeg ender opp med å ha på, lover jeg at jeg skal få Bernt-Olav til å ta et fint bilde av meg. Månebarnet sier aldri neitakk til en anledning til å pynte seg.

Nå er det rundt en time til jeg får besøk. Jeg tror jeg må besøke Eden, Guden og kontemplasjonen – og se om disse såkalte «boblene» fortsatt er uteblivende. Det er noe som hender når jeg har disse opplevelsene av åndelig ekstase. «Ekstasen» er der. Men det føles som om noe mangler, når «boblene» ikke er tilstede. Jeg håper dere får en fin kveld. Glem ikke at dere er verdens beste, og at han som har skapt dere elsker dere med uendelig styrke. Store klemmer fra meg!