24. feb, 2018

Selv på dager som denne

Her kommer det visst noen ord fra meg, mens natten senker seg. Jeg og Bernt-Olav har vært på konsert. Med den fabelaktige artisten Marion Ravn. Det er hun det er bilde av her, ved siden av et litt ulekkert Månebarn. Jeg prøvde å redigere bildet, gjøre meg litt mindre ulekker – og fjerne den gedigne kvisen jeg har i pannen. Det ble med forsøket… Fortsatt ulekker.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er i en bølgedal akkurat nå. Det har jo vært en kjempefin helg, så langt. I dag har jeg og Bernt-Olav sett en søt film om rotter i kloakken, spist middag hos en semi-funksjonshemmet mamma, og vært på en helt utrolig bra konsert. Så hvorfor følelsen av at alt er i ferd med å rase sammen rundt meg?

Dere leste hva jeg skrev om de såkalte «boblene»? De var ikke forsvunnet. Jeg kan fortsatt ha kontemplative kosestunder med Gud så det ljomer i veggene her hjemme. Ikke at det har skjedd mens jeg har hatt besøk. Den type intimitet er forbeholdt ensomheten som egentlig er tosomhet.

Kanskje handler det om at jeg har vært for sosial i det siste. Brukt for lite tid med han jeg giftet meg med. Han svarer meg på en måte i den tankerekken – ved å spille sangen jeg ofte mediterer til. Det er kanskje her problemet ligger. I så fall skal jeg høre med Alex om vi kan ta en rask meditasjon. Jeg skal bare skrive ferdig innlegget først.

Skal jeg sette ord på nei-følelsene mine, så handler det mye om sykdomsangst. Jeg har sporadiske vondter på alle merkelige plasser i kroppen. Det har jeg hatt lenge. Og nå bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Dermed bestilte jeg en legetime, slik at jeg kan utelukke alt det jeg frykter at feiler meg. Har ikke sett fastlegen på flere år, virker det som. Han har vært i permisjon, og jeg har vært hos en vikar. Så kommer jeg nå, for første gang på evigheter – og øser ut om alt jeg tror er galt. Sannsynligvis er det ingen verdens ting. Men det kan jeg jo ikke vite.

Guden titter nok litt oppgitt ned på meg, og sier: «Hva er det som har skjedd med ‘sinnsro og sjelefred’?». Den er der jo – graver jeg dypt nok. Og igjen returnerer jeg til den åpenbare løsningen. Løsningen på alt, skal jeg leve som jeg lærer. Hva er det? Meditasjon.

Jeg hadde en prat med Eddi om disse angstene mine, for en god stund siden. Han minnet meg på «tankens kraft». At jeg ikke blir syk – hvis jeg ikke tenker jeg er syk. Det er jo en veldig fin filosofi å leve etter. Og alt rundt meg forteller meg at det er sant. Likevel har jeg en sterk trang til å utelukke alt som kan tenkes å være galt med kroppen min. Jeg vet et besøk hos fastlegen ikke er løsningen på alle problemene mine. Men det er jo et greit sted å begynne.

Når sant skal sies, er jeg på to helt forskjellige steder – basert på hvor mye søvn jeg har fått natten før. I natt sov jeg ikke spesielt lenge. Jeg tror jeg våknet litt over 8. Og det nyttet ikke å sove mer. Her kommer vertinne-egenskapene mine og gjør seg gjeldene. Har jeg overnattingsbesøk, passer det seg ikke å la vedkommende sitte våken i timevis og vente på at jeg skal stå opp. Dermed stod jeg opp, og vi startet dagen. En dag som ikke har vært annet enn kjempefin.

Nei altså. Jeg tror jeg må la funderingene hvile, og gjøre det jeg vet løser opp i alle kriser. Nedsenke meg i kontemplasjon og nærhet til Gud. Sover jeg nok i natt, vil det nok være helt andre frekvenser på det neste innlegget jeg poster. Og jeg kommer sannsynligvis til å ha gode nyheter når det kommer til trivselen min i Mini-Himmelen. Så sier jeg ikke mer enn det.

God natt da, alle sammen. Jeg er en fan av å være ærlig. Ikke pynte på sannheten. Ikke kalle en spade noe annet enn en spade. Når livet går meg imot – om det så bare er på innsiden, og ikke den fysiske virkeligheten – så vil jeg ikke servere dere noe annet enn sannheten. Livet er ikke alltid sommerfugler og regnbuer. Jeg håper dere tåler meg, selv på dager som denne. Tusen takk for meg.

- Månebarn