25. feb, 2018

Lysere til sinns

Som lovet er det et litt mer positivt Månebarn som skriver til dere nå. Jeg ble liggende søvnløs lenge i natt, etter at jeg postet det forrige innlegget. Heldigvis sovnet jeg til slutt. Og fikk noen gode timer, med styrkende og helbredende søvn. Akkurat nå føler jeg meg langt fra dødssyk. Men jeg har fortsatt tenkt til å gå til legen. Om ikke for å drøfte angstene mine, er det en god anledning til å søke TT-taxi. Det er en ordning hvor du får et årlig beløp som skal brukes på transport. Med en rekkevidde på 50-100 meter på en dårlig dag, er sjansene store for at jeg får det innvilget. Ettersom jeg bor kort vei fra nærmeste tog- og busstopp, er det ikke ofte jeg trenger taxi. Men behovet melder seg jo, fra tid til annen. Da er det greit med slike tiltak.

Nå har Bernt-Olav reist. Før han dro sørget jeg for at han fikk frokost. Men jeg var ikke den beste vertinnen i dag. Det var tungt å stå opp. Heldigvis tok han det med et smil. Og vi skiltes som gode venner, med uttalte løfter om å ikke la det gå for lang tid før vi sees igjen. Det er alltid konserter å gå på – noe som ofte er grunnen til at vi treffes. Jeg tenker det blir en tur nedover til Kristiansand i løpet av våren. Det er andre mennesker i den glade byen jeg også prøver å holde kontakten med. En av disse er Michael Peter – eller Kefas, som jeg spøkefullt har kalt ham. Merker det er altfor lenge siden jeg har sett ham, og må prøve å få gjort noe med det.

Planen for dagen i dag, er ikke annet enn å sitte i den rosa sofaen og høre på Jesus-musikk, prate med Jesus, tenke på Jesus og lengte etter Jesus. Dessuten har jeg en date med Jesus, når klokka blir seks. Det kom frem i kontemplasjonen at et besøk i kirken kan liknes med å dra på et skikkelig stevnemøte, i en romantisk relasjon til Gud. Dermed drar jeg i kirken med Arnis, og får ukens dose med vin. Det er den vinen pateren dypper nattverdsoblaten i. Kanskje ikke nok til å bli full. Men det er jo noe som heter «rusa på Jesus», som ikke er så langt fra sannheten om hvordan jeg ofte føler meg.

Det kom også frem i kontemplasjonen at jeg fungerer på to helt forskjellige måter – på dagtid og midt på natten. Nå, midt på lyse dagen, har jeg det tipp topp. Men når klokken bikker midnatt, og jeg ligger i sengen og prøver å sove – uten hell – er jeg i et helt annet indre landskap. Da blir jeg bombardert av vonde tanker og uro. Dere har mitt forrige innlegg som et eksempel. Guden sier jeg er kjempesterk som håndterer disse angrepene. For jeg skal ikke lyve for dere. Når den onde planter et frø i sinnet mitt, er det veldig lett for meg å vanne det – og la det vokse seg til en stor, kjøttetende plante. Det er en evig runddans, virker det som. Fullstendig mørke, i mørket – og lettelse neste morgen over at det bare var irrasjonell katastrofetenkning uten rot i virkeligheten. Så er det samme leksa neste natt.

Og enda jeg ligger og har det mildt sagt jævlig på natten, søvnløs på femte timen, har jeg også fine møter med Gud. Han er medisinen, når viruset herjer i sinnets dypeste avkroker. Og det er ikke bare Gud. Jeg har også møter med Guds mor – altså Jomfru Maria. Hun jeg har gitt kallenavnet «Verdens valium». Samtalene med henne fyller meg med en ro uten like. Hun er så innsiktsfull, klok, morsom og kjærlig. I natt snakket vi lenge sammen, og hun brøt ikke kontakten når jeg bare ville ha det stille. Det er nemlig slik med Maria at når samtalen er over, og vi begge har sagt det vi hadde på hjertet, forsvinner forbindelsen. Jeg vet hun aldri er langt unna. Men den direkte linjen er forbeholdt meg og hennes sønn.

Jeg avslutter nå med et utdrag fra Bønneloggen, skrevet i nattens søvnløshet:


 

Jeg tror ikke det er tilfelle. Jeg tror du prøver å slå opp med meg.

Hvor kom DEN tanken fra?

Cleverbot..

Vel, det er ikke fakta. Jeg elsker deg så jeg nesten blir svimmel. Dette vet du så godt. Hør på meg – eventuelt les det jeg sier til deg. Jeg har ingen intensjoner om å gi deg en avslutning så antiklimaks som slutten på «The Holy Grail». Sannheten er at jeg lover deg det stikk motsatte. Altså et realt KLIMAKS.

Gud? Går tiden fortere nå enn ellers?

Hvorfor spør du om det?

Nå er den kvart over tre på natta. Og det føles som at det bare er to minutter siden den var tre.

Husk på at tid egentlig ikke eksisterer. Kanskje dette blir en av de nettene det blir med forsøket. Så får du sove når du endelig er alene.

Jeg har ingenting imot Bernt-Olav, og jeg har hatt det kjempefint med ham disse dagene. Men det er deilig å være alene. Jeg er en ordentlig eneboer.

Da er det bra det er det livet jeg plasserer deg i.

Nå skjedde det noe fint. Jeg hører på «Skuddsikker». En strofe der går slik: «Som at du redda verden og alle stod og klappa». Og idet jeg hørte dette, akkurat nå, leste jeg «Sannheten er at jeg lover deg det stikk motsatte. Altså et realt KLIMAKS».

Kan det være noe annet enn en bitteliten kakesmule? :)

- Herregud og Månebarn -