26. feb, 2018

Kakestykker

Hei, verden! Månebarnet er på plass, klar for å dele Månebarn-Universet sitt med de flotte leserne hun er så heldig å ha. Today in moonchilding: Jeg har hatt et kjempekoselig besøk av en kjempekoselig venn. Han heter Petter. Petter pleier å kalle meg «gudinnen». Jeg klager ikke på det kallenavnet. Det er første gang han besøker meg her i Mini-Himmelen. Jeg er over gjennomsnittet glad i og stolt av hjemmet mitt. Det er alltid gøy å vise folk leiligheten. Soverommet, garderoben, alteret. Det er sistnevnte det er bilde av her. Måtte selvfølgelig tenne lysene. Noe jeg stort sett bare gjør når jeg har besøk om kvelden. Petter syntes jeg har fått det veldig fint her. Han ble fascinert av blikkfanget, altså bildet av Jesus som titter bort på symbolet «mitt». Vi hørte på musikk, drakk chai-te og pratet, i flere timer. Petter vil gjerne ha en kjæreste (eller to). Men han respekterer at jeg er opptatt på den fronten. Han var ikke noe annet enn respektfull og søt mot meg i dag. Og jeg sa han gjerne må komme på besøk flere ganger.

I går nevnte jeg hvordan Gud hadde vist seg i livet mitt, på mange ulike måter. Det var en spesielt god dag av månebarning, akkurat i går. Det begynte med messen jeg og Arnis var på. En av de bedre kirkeopplevelsene jeg har hatt. Det handlet litt om prekenteksten, som dreide seg om forklarelsen på berget. Det er historien om Jesus som tar med sine tre nærmeste disipler opp på et fjell, og viser dem Hvem han er. Og Peter som blir helt fra seg og begynner å snakke om å bygge tre hytter (Mark 9:2-13). Akkurat denne fortellingen er en av favorittene mine i evangeliene. Fordi Jesus sin guddommelighet kommer så tydelig til syne.

Det var ikke bare lesningen og prekenen som gjorde inntrykk. Mens messen foregikk, snakket faktisk Gud til meg. Det er ikke ofte han gjør det, mens jeg er på messe. Én av tingene han sa, var dette: «Sympati». Jeg lurte på hvor han ville med dette. Da sa han: «Du må vise sympati for de som ikke har meg i livet sitt». Jeg gir ham rett i at det er noe jeg kan bli flinkere til. Ofte blir jeg bare irritert, i møte med enkeltes uforstand og total mangel på åndelig forståelse. Da mener jeg de som ser på meg som en ravende gal person – når jeg deler av det som ligger mitt hjerte nærmest. Gud vil ikke jeg skal irritere meg over dem. Han vil jeg skal synes synd på dem.

Messen var til ende, og vi skulle gå og tjene Herren med glede. Jeg og Arne dro ut for å spise. Valget falt på Egon på Bekkestua. Der ble det en rask middag, før vi måtte løpe for å rekke tilbake til bilen før parkeringen gikk ut. På vei til bilen fant jeg et rosa Hello Kitty-skjerf. Jeg tok det, jeg. Antok at det var en hyggelig gave fra Universet. Så ble jeg usikker, og vurderte å henge det fra meg igjen. Arne sa nei, at dette måtte jeg ha. Dermed beholdt jeg det. Det var kveldens første «kakestykke».

Kveldens neste kakestykke kom litt senere, da jeg var hjemme igjen. Jeg hadde pratet litt med Gud i Bønneloggen, mens jeg hørte på «Your daily mix» på Spotify. Dette er sanger som ikke er valgt ut og satt sammen av meg. Sanger Spotify mener jeg vil ha glede av å høre, basert på de sangene jeg allerede har lagret i spillelister. Jeg sa til Gud, eller Gud sa til meg, – at jeg var nødt til å meditere litt. Det jeg gjorde da, var å bytte sang på Spotify – i håp om at den neste sangen var en det passet å meditere til. Tenke seg til, så var det «Holy (Wedding Song)» som begynte å spille. Dette er en sang jeg ofte hører på repeat, i mine kontemplative møter med Gud. Men det var ikke nok med det. Neste sang etter dette, var «Oceans (Where Feet May Fail)». Det er meditasjonssangen over alle sanger. Den hørte jeg på uten stans i flere dager, den sommeren Gal med stor G gjorde seg gjeldende. I «Your daily mix» kommer det en blanding av kjente og kjære sanger, og sanger jeg aldri har hørt før. Men at disse to – de som ligger mitt hjerte nærmest – dukket opp rett etter hverandre, var en gudfeldighet verdig betegnelsen «et metafysisk kakestykke».

Det siste kakestykket kom etter meditasjonen. Og var egentlig bare en tanke jeg hadde. Jeg skulle åpne Bønneloggen igjen, for å skrive litt mer. Idet dokumentet åpnet seg, tenkte jeg med meg selv at det sannsynligvis var gått 39 minutter siden sist jeg var innom. Og dere kan vel tenke dere hva dokumentet sa, om hvor lang tid det var siden jeg skrev noe sist. 39 minutter. Hun er ikke synsk. Men noen ganger er intuisjonen så god at det nesten er freaky.

Gårsdagen var altså en veldig god dag i månebarningens tegn. Jeg tror dagen i morgen blir en høydare, også. Jeg skal ikke fortelle hva som skjer da. Annet enn at jeg gleder meg veldig. Man kan nesten se det som en ny date med guddommen. Jeg vil selvsagt fortelle dere mer senere. Men nå skal jeg nyte det som er igjen av dagen, med nærhet og intimitet med han jeg giftet meg med. God natt, alle sammen!

- Månebarn