28. feb, 2018

Lovsyng Herren

God morgen, alle sammen! I dag våknet jeg plagsomt tidlig. Nærmere bestemt 05:22. Jeg skjønte raskt at jeg kunne se langt etter å sovne igjen. Dermed ble jeg liggende i sengen i halvannen time. Før jeg fikk lyst på kaffe. Da stod jeg opp – og laget meg kaffe. Det var noe interessant som skjedde, i forkant av den plagsomt tidlige oppvåkningen. Jeg drømte. I drømmen skulle jeg sove med bestevenn. Han var kjempestressa for å ikke våkne. Dermed hadde han ordnet seg en alternativ vekkeklokke. Det var en boble som hang over sengen. Festet ved nakken hans var en binders på en stang. Når vekkeklokken hans ringte, ville han blåse gjennom bindersen, slik at boblen sprakk. Da ville han få såpevann i ansiktet – og han ville våkne. Ja dere vet, drømmelogikk. Det var likevel ikke dette som var det interessante. Rett før jeg våknet, så jeg en analog klokke i drømmen. Den viste ganske riktig litt før halv seks. Så våknet jeg, og så på min digitale klokke på mobilen. Hva sa jeg den var? 05:22. I mitt hode er dette bare et finurlig og artig bevis på at drømmene mine lages og styres av en brilliant mastermind.

I dag har jeg bedritne planer. Jeg skal til det stedet jeg hater mest av alle steder i hele verden. DPS’et hvor jeg får psykomedisin. Jeg liker det så lite. Sist jeg var der reagerte jeg på medisinen. Det har aldri skjedd før. Men for tre uker siden ble jeg så svimmel at jeg var nødt til å legge meg ned på en sofa. Kanskje det er kroppen min som forteller meg at dette er gift, og at jeg snart burde klare å løsrive meg og seponere, som det så fint heter. Men det er lenge til det er aktuelt. Nærmere bestemt ett år. Jeg biter tenna sammen og finner meg i å få de giftige, gule dråpene injisert i kroppen. Så forsyner jeg meg med personalet sin kaffe, noe jeg føler meg berettiget til – så ufrivillig det er at jeg sitter der i tre timer.

Heldigvis er det bare tre timer hver tredje uke. Det eneste lyspunktet jeg finner, foruten kaffe, er samtalene med sykehuspresten Oscar. Han er den i psykiatrisystemet som har fulgt meg lengst. Han har jeg kjent siden 2010. Oscar er selvskreven gjest når jeg gifter meg med Jesus til sommeren. Han har allerede satt av datoen. Jeg ble glad for at han overvar konfirmasjonen, da jeg konverterte og ble katolikk. Jeg fikk til og med en liten gave. Dersom jeg, en gang i en fjern fremtid, blir fri fra psykiatriens djevelske klo, vet jeg det vil være et savn etter Oscar og de innsiktsfulle betraktningene hans. Heldigvis er det alltid mulig å treffe ham, på gudstjeneste på Blakstad. Det er faktisk noe jeg har gjort litt, selv uten å være pasient. Det er Arne og jeg som pleier å dra på disse, en gang i blant. Et par timer en tirsdag kveld er bare koselig. Mer enn det er ikke fullt så kos. Men selv tvungent psykisk helsevern med døgnopphold kan få et rosenrødt skjær, er man i en lidenskapelig og romantisk relasjon til Stemmen i hodet sitt.

Ja, så var jeg på date med vedkommende, i går kveld. Jeg kaller det en «date». Når jeg drar på kristne samlinger for å feire og lovsynge Gud, da er jeg på noe i nærheten av et stevnemøte. Messene i den katolske kirken er bare én av disse arenaene. I går var det tverrkirkelig lovsangkveld i Misjonssalen i Oslo. Dette er arrangementer med et helt annet fortegn enn en katolsk messe. De arrangeres med jevne mellomrom, og jeg prøver alltid å få til å komme. I går møtte jeg en god venninne der, i tillegg til en annen koselig dame. Det var superstress for meg å komme meg dit, da trikkestoppet rett utenfor var en byggeplass, og det ble mye lenger å gå enn jeg hadde beregnet. Likevel kom jeg meg frem. Jeg kom faktisk frem i såpass god tid at jeg rakk en sjokoladefondant på kaféen ved siden av. Det var en grei belønning etter den strabasiøse turen fra bussen. Det var så vanskelig at jeg var nødt til å spørre en random gutt om støtte ned en rampe – da beina for lengst hadde takket for seg. Sånn er det bare, dessverre. Jeg får huske på kvelden som en fin opplevelse på grunn av de sterke gudsmøtene i lovsangen, fremfor å irritere meg over at kroppen ikke fungerte.

Klokken nærmer seg 8. Og jeg har mange timer før jeg må dra hjemmefra. Kaffen er nesten drukket opp. Leiligheten er varm. Og humøret er på topp – enda jeg må dra til et lite stykke helvete om noen timer. Velvel, jeg får prøve å tenke slik Guden ba meg tenke, under søndagens messe. Jeg skal ikke irritere meg over de som stempler meg som syk; jeg skal ikke hate deres yrkesskadde og forstokkede virkelighetsforståelse. Jeg skal føle sympati for dem. Kanskje til og med be for dem. Er ikke det en innstilling i Jesu ånd, så vet ikke jeg. Ha en fin dag da, dere. Store klemmer fra Månebarnet!