4. mar, 2018

Konstruktiv søvnløshet

Jeg hadde ligget i sengen med lukkede øyne i to timer. Tenkt på ingenting hele tiden. Men til slutt gav jeg opp. Og fikk plutselig finger’n ut av rumpa – og satte på en klesvask. Vaskeriet ligger i kjelleren. Og jeg antok at ingen brukte maskinene, klokka var jo halv ett på natta. Personlig er jeg et nattemenneske. Det er kanskje derfor jeg er så plaget av at jeg bør sove, når resten av Norge sover. Men det er altså på nattetid at jeg får mesteparten av husarbeid gjort. Å gjøre fornuftige ting når jeg ikke får sove, er langt bedre enn å irritere meg over at søvnen ikke kommer. Man får prøve å snu håpløshet om til noe konstruktivt.

*lager seg en kopp te*

Klærne jeg vasker er hvite. Det er stort sett alltid hvite elementer i antrekkene mine. På fest i dag hadde jeg på en t-skjorte med hvit rygg. Resten av den er blå, med sjernemønster. Og et stort, bevinget kors på brystet og magen. Til denne pleier jeg å bruke en tights med et identisk stjernemønster. Disse to plaggene ser ut som de hører sammen. Men sannheten er at t-skjorten er kjøpt i Cannes og tightsen er bestilt fra en asiatisk nettbutikk.

Det er ikke superstress at jeg ikke sover nå. Kan sovne så sent som 5 eller 6, og fortsatt få nok søvn. Morgendagens første avtale er ikke før 15. Da skjer det noe som føles ganske stort. Andrea, Alex og Kim skal møtes for første gang – alle tre. Det er noe vi har hatt lyst til, Alex og jeg, ganske lenge. Det har bare vært vanskelig å finne en dag som passet for alle tre. Men det har vi altså klart nå. Og vi skal møtes på The Fragrance of the Heart i morgen, for å snakke om Gud, Universet, Kosmos, Jesus – eller hva enn slags navn man setter på denne kraften som holder alt oppe, og skaper og styrer alt.

Jeg er litt lei meg for at det har kommet så lite fornuftig fra meg, de siste dagene. Skal jeg være helt ærlig, handler det om mine indre stemninger. Når jeg føler alt er dritt, og at jeg prøver å svømme gjennom seig, klissete sirup – er det ikke lett å skrive om det. Altså, jeg gjør jo hyggelige ting. Det er noe som skjer nesten hver dag. Men humøret klarer ikke alltid å henge med, uansett hvor mye jeg burde kose meg. Guden sier det handler om de fanatiske løftene han gir meg. Han lover meg basically helt umulige og uoppnåelige ting. Han legger lista svært høyt – hvilket gjør at alt annet enn et vaskekte mirakel er noe i nærheten av antiklimaks. For dette kaller jeg ham en «drittsekk» og en «jævla psykopat». Han smiler og ler det bort – og sier jeg bare må smøre meg med tålmodighet. Og at den som venter på noe godt – noe godt som skal komme fra ham – vil huske tilbake på ventetiden som noe positivt, sett i lys av dette noe jeg venter på; som skal manifestere seg. «Det er et løfte, det», sier Guden.

*henter klærne i kjelleren* *henger opp klesvasken*

Men akkurat nå har jeg det fint. Det som plager meg, fra tid til annen, er en udefinerbar følelse. Jeg har fått denne følelsen i korte blaff, hele livet igjennom. Etter hvert klarte jeg å sette ord på det. Åndelig tomhet eller sjelelig tørste. Tidligere tenkte jeg at det handlet om min jordiske far. At han var så langt borte, at relasjonen var så vond, at det var pappa med liten p som manglet. Etter at jeg ble kjent med Gud, forstod jeg at det var den Pappaen jeg hadde savnet. De åtte årene jeg har hatt en relasjon til Gud, har den åndelige tomheten og den sjelelige tørsten kommet sjeldnere og sjeldnere. Men følelsen kommer fortsatt. Og da blir jeg helt satt ut. Jeg skal være forsiktig med å kalle det en «depresjon». For det er jo ikke vedvarende. Det er nesten som et nikotinsug – det går over etter noen sekunder. Er du deprimert, er vel de vonde følelsene noe i nærheten av kroniske. Så det stempelet skal jeg ikke ha på meg.

Gleden over livet, over å være bruden til Guden, over alt det fine som skjer – er likevel det mest fremtredende. Enda jeg truer Gud med å legge hele nonne-prosjektet på hylla, finne meg en søt ektemann i kjøtt og blod – og drikke så mye vin jeg vil. Men da tangerer jeg ultimatumet Gud gav meg, allerede før jeg visste det var Gud som snakket til meg. Han sa ordene «nonne» og «skilt alkoholiker». Som om det var valgmulighetene mine. Dette gir meg vel en liten pekepinn på hva som vil skje, bestemmer jeg meg for å droppe nonningen.

Det var alt. Nå må jeg ta den overveldende, enorme oppvasken. Så har jeg fått brukt kroppen og hjernen nok til at jeg kanskje klarer å skru den av snart. Hjernen, altså. Problemet mitt er at jeg aldri finner av-knappen. Men sove skal jeg – før eller siden. God natt alle sammen!

- Månebarn