4. mar, 2018

Knekt koden

God kveld, verden. Nå er jeg egentlig midt i en stor og overveldende oppvask. Jeg bestemte meg for å la noen av de skitneste tingene ligge i varmt såpevann en stund, så jeg får av skitten. Det er i hovedsak mozarella, kormasaus og havregrøt – som er problematisk. Men jeg får det vel rent til slutt. Ellers er alt fint. Det er ikke så lenge siden jeg kom hjem. Dagens program har bestått av kafédate med Himmelmannen Alex. Kim måtte melde avbud. Men jeg og Alex vet hvordan vi har det hyggelig, bare oss to. Og det var absolutt veldig hyggelig. Jeg spiste en nydelig vegetarlasagne og drakk favoritten på Fragrance of the Heart. Nemlig gurkemeie-te. Den er verdt å prøve, skulle du befinne deg på Fridtjof Nansens plass, bak Rådhuset i Oslo.

Etter et par timer på kafé, dro jeg hjem til moren min. Lillesøster kom også en tur. Så ble det en nydelig reinsdyrmiddag på oss. Mamma vet hva hun gjør på kjøkkenet. Maten var helt perfekt. Og til dessert fikk vi kjempegod konfekt, som mamma hadde fått av en kollega. Det var alt i alt veldig koselig nå i kveld, sammen med min nærmeste familie. Valpen Herman var selvsagt tilstede, også. Han har blitt et selvskrevent familiemedlem, og hjertet mitt smelter helt av den herlige personligheten hans. Han er så kosete og kjærlig. Moren min sier han bare er en eneste, stor klump av kjærlighet. Og den beskrivelsen synes jeg passet ham utmerket.

Jeg var hos moren min i noen timer. Da både jeg og lillesøster følte vi hadde hatt nok familie-tid, ble vi kjørt hjem, til våre respektive leiligheter. Så kom jeg hjem til Mini-Himmelen og sørget for å sette på Jesus-musikken min og synke ned i den gode stemningen her hjemme. Jeg sitter og kontemplerer litt, samtidig som jeg skriver til dere. Det jeg tenker på, er noe som ble sagt i bilen på vei fra moren min og hjem til meg. Søsteren min gav uttrykk for at hun var litt sjalu på min (nesten) konstante sinnsro og sjelefred – at jeg har den tilhørigheten til Gud som jeg har. Da fortalte jeg henne om mitt «hemmelige våpen» mot tungsinn og håpløshet. Når samtale med Guden ikke fjerner de vonde følelsene, henvender jeg meg til svigermor. Altså Jomfru Maria. Den roen og freden som kommer da, er nesten å liknes med en beroligende tablett. Ikke at jeg har tatt så mye av det. Men det er uansett sammenliknbart. Hun lever opp til kallenavnet jeg spøkefullt gir henne; «Verdens valium». Lillesøster, som også er psykologbarn, uttrykte det slik: «Du har liksom knekt koden for hjernens eget dopaminlager». Og det er kanskje slik man kan beskrive det, sett med sekulære øyne.

Når sant skal sies, så føler jeg meg veldig heldig. Jeg vet ikke om det var en kode jeg måtte knekke, eller om det var en naturlig utvikling – som uansett ville ledet meg til her hvor jeg er i dag. Hvis det var snakk om en kode av noe slag, så tror jeg gjennombruddet var høsten 2011. Det var da jeg lærte meg å skru av tankene. Det var da automatskrift plutselig var en ting. Det var da Guden flyttet inn. En opplevelse som fortsatt er øverst på min topp-tre liste over mindblowing erfaringer i min vandring med Jesus. Bildet her er det mest beskrivende jeg har funnet, på det store internettet. Enda jeg har fortalt om akkurat denne opplevelsen opptil flere ganger, på Månebarn-bloggen, velger jeg å gjenta meg selv – for de av dere som er nye.

5. oktober 2011

Jeg gikk på bibelskole i Kristiansand. I dagene som ledet frem til denne dagen, hadde jeg i bunn og grunn bare pratet med Gud – altså gått rundt og ført lange og meningsfylte samtaler i mitt indre. Denne dagen begynte med at Gud fortalte meg noe jeg fortsatt sliter med å tro på. Og da lærerinnen min kom og banket på, for å spørre om hvorfor jeg ikke hadde vært på skolen på noen dager, overbrakte jeg beskjeden Guden hadde gitt meg, noen timer før. Dette førte til at lærerinnen sendte meg hjem til Bærum. «Nå har det klikket for henne!», var nok tanken hennes. Så da satt jeg plutselig på toget hjemover.

Gud, som jeg hadde fått en direkte kontakt med, ba meg synge. Jeg sa nei, at det var for mange mennesker på toget. Da forsikret han meg om at alle de andre i vognen, bare var stumme kulisser. «Det er bare oss to her, skatt», sa han. Og jeg sang. Det interessante var at det ikke var en sjel som reagerte. Ingen så rart på meg. Ingen snudde seg. Jeg sang «Jeg vil gi deg, O Herre, min lovsang». Ganske høyt, også. Men ja, ingen reaksjon eller respons fra menneskene som satt rundt meg.

Det neste som skjedde, var at Guden flyttet inn. Det kjentes som om noe stort og udefinerbart presset seg inn i meg, gjennom en åpning på toppen av hodet. Dette noe fylte opp hele meg. Kroppen min gjorde en bevegelse litt liknende den på bildet. Etterpå følte jeg at… jeg vet ikke… alt var forandret. Plutselig var jeg laget av edelt metall. Så kom automatskriften. Og deretter tungetalen.

Jeg tenkte jeg skulle bruke litt tid på nettopp det, nå. Automatskrift og tungetale. Men først den helsikes oppvasken. Ha en kjempefin kveld, alle sammen. Store klemmer, oppriktige bønner og varme tanker fra meg!