5. mar, 2018

Guddommelig dop

Hallo på dere, alle sammen. Jeg sitter her i stuen min og tenkte å skrive noen ord til dere. I dag har jeg ikke gått ut av huset. Jeg har ingen planer om å gå ut, heller. Ut i snøstormen. Nei takk. Jeg holder meg inne. Men jeg har hatt besøk i dag. Av min gode venn Vince. Bildet her er av meg og ham, tatt ved en tidligere anledning. Vince kom for å drikke te med meg, nå i ettermiddag. Vi satt bare og pratet og oppdaterte hverandre om hva som har skjedd i det siste. Jeg fortalte ham om min tilbakevendende følelse av åndelig tomhet og sjelelig tørste. Det er denne følelsen som har hjemsøkt meg gjennom hele livet. Men som nesten er utryddet, etter at Gud har blitt en viktig del av hverdagen min. Likevel dukker følelsen opp med jevne mellomrom.

For noen dager siden skrev jeg om hvordan Jesus er medisinen, når mitt indre landskap rammes av vonde stemninger. I natt ble jeg minnet på i hvor stor grad jeg og Jesus faktisk er gift. Jeg avsluttet gårsdagens innlegg med å si at jeg skulle jobbe litt med automatskrift og tungetale. Og heldigvis var det like mye godt å hente i tungetalen, som det pleier å være. Det er hva min katolske pater kaller «åndelig ekstase». Det som foregår i kontemplasjon, som nesten er å regnes for ekteskapelige aktiviteter. Dersom samtaler med Jomfru Maria er å liknes med å ta en valium, er det som foregår mellom Guden og jeg i tungetale, å liknes med et veldig lykkefølelse-fremkallende dop. Et dop som maler virkeligheten i et kjærlig og rosenrødt lys, som snur alt av håpløshet om til glede. Det er nok mer sant enn jeg er i stand til å fatte, hvordan jeg klarer å fremkalle lykke-hormoner, bare ved å gjøre det jeg liker best. Hva er det? Meditasjon.

Det skjedde noe annet i natt, også. Det skjedde noe interessant, mens jeg lå og snakket med Jomfru Maria. Jeg så min marihøne-venn klatre seg oppover dørkarmen på soverommet. Jeg sendte en liten takk opp til Maria, samtidig som jeg ba om at det bare er denne ene, som har dukket opp noen ganger. Jeg trodde egentlig den marihønen jeg møtte for litt siden var død. Denne her var veldig levende, og flakset rundt på soverommet mens jeg lå og slumret med alarmen, i dag tidlig. I natt filmet jeg den, og la videoen ut på fakebook. Er marihøner skadedyr? Er det mulig at jeg har et bol eller reir et sted, full av marihøner og marihøne-larver? Eller er disse bare søte påminnelser om at Maria er nær meg? De skal jo bringe lykke… Skal de ikke? Alex forklarte disse visittene med at jeg sannsynligvis er beskyttet av Maria. Det er dette jeg velger å tro. Og beskyttelse fra Himmelens Dronning skal man ikke kimse av.

En ny uke er godt i gang. Jeg har hyggelige ting på agendaen, nesten hver eneste dag. I morgen er det bønnefellesskap hjemme hos Christine. Jeg vet ikke hvor mange vi kommer til å være. Men det blir nok koselig, uansett hvor mange vi er. Jeg treffer Christine på fredag, også. Da kommer hun på besøk til meg. Jeg har lovet henne middag. Så da må jeg finne på noe godt, enkelt og fantasifullt å servere. Jeg er ikke den flinkeste jeg kjenner til å lage mat. Men hver eneste gang jeg lager middag til noen, blir jeg overrasket over hvor godt det smaker. Dessverre skjer det oftere og oftere at jeg overlater matlagingen til gjesten min, når beina svikter – og jeg ikke klarer å gjøre annet enn å sitte på rumpa og spise sjokolade.

Apropos sjokolade, så har jeg en halv sjokoladepizza i fryseren. Nå funderer jeg på om jeg skal steke den og spise hele selv, eller om jeg skal servere den neste gang jeg får besøk. Heldigvis har ikke søtsaker blitt så dyrt at sjokoladepizza kun er for rikinger. Dermed er det ingenting i veien for å kjøpe en ny pizza, som jeg kan by gjestene mine på, neste gang noen kommer på besøk. Jeg tror jeg lander på at jeg kan unne meg noe godt, og setter kurs mot kjøkkenet.

Jeg håper dere har det fint, dere også. At enda så gjenstridig denne vinteren er, øyner dere håp om lysere og varmere tider, langt der fremme. Jeg tenker en del på mini-istiden som muligens er hvor Jordkloden er på vei. Men prøver å tenke positivt, og holder en knapp på at vi i det minste får ett par måneder uten vinter, iløpet av året. Jeg danser soldansen og ønsker våren velkommen som en gammel venn. Takk for meg.

- Månebarn