6. mar, 2018

Nervenes klagesang

Hei! Nå har jeg ligget en god time i sengen, og ladet opp kroppen. Så fikk jeg lyst til å skrive litt til dere. Uten å gjøre annet enn å hente PCen, som lå på stuebordet, og plassere meg under dyne og ullteppe – fortsatt i sengen. Det er store sjanser for at jeg kommer til å bli sittende i sengen hele resten av dagen. Med unntak av middagslaging, når magen maser om det. Har hatt litt på programmet tidligere i dag. Og da jeg låste meg inn her hjemme, var kroppen blitt så dårlig at jeg så vidt klarte å skrive på tastatur. Jeg skjønner det er deprimerende å lese om. Dere kan tenke dere hvor demotiverende det er for meg, som må erfare og dokumentere hvordan kroppen sakte med sikkert skrur seg av. MS er en djevelsk og slu sykdom. I kontemplasjon kom jeg frem til en god sammenlikning: MS er som å gå på en islagt fjord med tynn is. Man vet aldri når isen vil svikte, og alt går til helvete.

Jeg prøver faktisk å tenke positivt. Jeg prøver å tenke at sjansen er større for at jeg blir mirakuløst helbredet en vakker dag, enn for at jeg blir så funksjonshemmet at rullestol er mitt eneste alternativ. Ikke at rullestol ville vært game over på noe vis. Min største frykt er ikke å miste kontroll over kroppen. MS kan dessverre ramme evnen til å tenke, resonnere, kognitive funksjoner. Å få nedsatt funksjon i hjernen er titusen ganger verre enn å miste førlighet og kroppslig yteevne. Jeg sier et stort «Bank i bordet!», og fortsetter med min konstante og kontinuerlige bønn om at Guden tar «gaven» tilbake. For noe forbaska dritt. Hadde blitt mye gladere for en klump med kull, skulle han gitt meg en gave av noe slag. En kullklump kan tross alt forvandles til en diamant. Kanskje det er nettopp dette som er tanken Guden hadde, bak MS-diagnosen. Han sa tross alt at han skulle gjøre meg til en diamant, sommeren 2011. «Gjennom flammen skal du bli til gull!», sa han, og la til «En diamant!».

Hvilket leder meg til det jeg så smått fortalte om, i gårsdagens innlegg. Jeg delte med dere hva som skjedde på toget på vei fra Kristiansand til Bærum, den skjebnesvangre dagen i oktober det året. Om hvordan Gud, med hele sin fylde og bredde, flyttet inn i kroppen min. Om hvordan automatskrift plutselig var en ting. Jeg hadde allerede opplevd å bli diktert, i skrivearbeidet mitt. Men det var først på togturen den dagen, at ordene bare fosset gjennom fingrene mine. Det aller første automatskrevne dokumentet har dessverre gått tapt. Men jeg husker ørsmå biter av det som ble sagt. Én av disse detaljene, er navnet Guden gav meg. «Her i Himmelen har vi et kallenavn på deg: ‘Skapelsens Diamant’!», skrev jeg – uten en eneste tanke. Hundre prosent kanalisert, automatisert, diktert. Siden den gang har Gud gitt meg mange koselige kallenavn. Men «Skapelsens Diamant» er det fineste – og mest løfterike – han har kalt meg, noengang.

Jeg vingler mellom euforisk glede og bunnløs håpløshet. Minnene jeg har, de forskjellige stadiene og milepælene på min himmelske vandring, fremkaller intense fornemmelser av lykke. Så er det kroppen, som hindrer meg i å juble for høyt. Kroppen som bare visner, råtner, forgår i ødelagte nervebaner. Jeg snakker selvfølgelig mye med Gud om dette. I Bønneloggen klager jeg over hvor bakvendt landet vårt er. Hvordan den behandlingen som potensielt sett kan gjøre oss friske, bare tilbys til en liten promille av alle som kunne trengt det. Det er stamcelletransplantasjon det er snakk om. Og det er visst 70-80 prosent sjanse for å bli noe i nærheten av helt frisk, etter gjennomført behandling. Tenk så mye staten ville spart på alle de uføre som kunne kommet tilbake til arbeidslivet, da. Jeg tror det handler om hvor bra business det er for de som produserer bremsemedisiner, at folk holder seg syke. Det tror jeg er tilfelle for flere sykdommer, dessverre.

Nå gav marihøne-vennen min seg til kjenne. Hun flakset litt rundt her, og begynte å klatre i persiennen. Jeg velger å tro dette er et godt tegn; at det ikke fins et bol et sted, fullt av marihøneegg og -larver. Moren min søkte litt rundt på nettet for meg, og kunne fortelle at marihøner så visst betyr hell og lykke. Hun kunne også fortelle at det fins marihønetyper som er noe i nærheten av skadedyr, og som overvintrer i hus. Men jeg velger altså å tenke på min prikkete venn som et godt tegn. Kanskje er det Maria selv som minner meg på at jeg tross alt er født under en heldig stjerne.

Når vi snakker om Maria, tror jeg faktisk jeg skal henvende meg til henne nå. Kanskje hun kan snu opp-ned på mismot, håpløshet, desperasjon og fortvilelse. Jeg vet hun har et stort hjerte for meg. Det er nesten så jeg hører henne si: «Hold ut, jenta mi. Du er den tøffeste og sterkeste soldaten Guden har! Og vi er SÅ stolte av deg!». Har jeg noe annet valg, enn å holde ut? Igjen, unnskyld for at jeg er så depressiv akkurat nå. Helt ærlig, så prøver jeg så hardt jeg kan å holde motet oppe. Jeg håper dere tåler meg, selv på dager som denne.

- Månebarn