7. mar, 2018

Andre boller

Det er sjeldent Gud bruker ord som «dødsseriøs», når vi prater sammen. Men det gjorde han i dag. Han sa han er dødsseriøs når han sier han skal gjøre meg til sin brud. Akkurat nå er jeg ikke det spor deppa, nedtrykt, mismodig, fortvilet eller misfornøyd. Men jeg er trøtt. Jeg er så trøtt at det går rundt for meg. Jeg skal skrive mer altså; jeg lover. Må bare lukke øynene litt.

*legger seg i sengen med Jesus-musikk på full guffe*

Okei, da var jeg tilbake. Fortsatt ved godt mot. Som dere ser på bildet, som er en kopiert status fra fakebook, har jeg snakket med Pateren i dag. Jeg innrømmer at jeg var litt engstelig. Veldig engstelig, skal jeg være helt ærlig. Jeg er alltid redd han skal si jeg har bæsja på leggen, og at Bryllupet er avlyst. Men han sa ikke det – obviously. Han fortalte derimot om akkurat hva som kommer til å skje under messen, den store og strålende dagen denne sommeren. Hva Biskopen kommer til å si, og hva jeg er nødt til å svare. Han sa jeg må gå ned på kne, eller aller helst legge meg på magen på gulvet. Og ringen skal konsekreres. Det er bare et litt finere ord for helliggjørelse. Det var ikke noe problem å få ringen jeg allerede bruker som giftering, konsekrert av Biskopen. Herregud, alle sammen. Jeg skal gifte meg!

Og jeg skal ikke gifte meg med hvem som helst. Brudgommen er ingen ringere enn Kongen av hele Universet. Personlig føler jeg dette er så stort at jeg nesten ikke kan fatte det. Enda det er mange som er viet til Gud på samme måte, føler jeg meg helt spesiell i Sjefens øyne. Han har forøvrig gitt uttrykk for at jeg har en helt særegen stilling i den kosmiske helheten, i de finurlige planene hans. «I feel different than everyone, being you», sa han en morgen – som det første som skjedde etter at jeg våknet. Guden erfarer motsetningsfylte følelser, i akkurat dette menneskelivet. Når det er ille, er det som et hav av brennende svovel. Men de gode øyeblikkene veier i aller høyeste grad opp for små svippturer innom helvete, fra tid til annen.

«Motsetningsfylt» er et ord som virkelig beskriver hvordan det er å være Månebarn. Hvorfor jeg i dag har det så mye bedre enn i går, er et mysterium. Kanskje handler det om at jeg må minnes på de fine planene Guden har for livet mitt. Kanskje jeg må minne meg selv på det. De sier happiness is an inside job. At glede og lykke må komme innenfra. Men jeg tror den ytre virkeligheten bidrar veldig til hvordan jeg personlig har det, på innsiden. Jeg kunne ikke gått gjennom dette livet, med en kropp som sakte men sikkert visner, hadde det ikke vært for ytre faktorer. Jeg kan innstille meg på zen, sinnsro og sjelefred alt jeg vil. Men har jeg ikke gode erfaringer av Gud og hans nærvær, er det ikke motsetningsfylt lenger. Da er det bare mørkt. Å få beskjed om at Bryllupet fortsatt er i rute, var en ytre faktor som på alle måter påvirker mine indre landskap.

I dag har jeg, foruten å ha en kjempefin samtale med presten, hatt besøk av Arnis. Jeg hadde spurt ham om han kunne hente meg ved kirken. Nå er altså den fysiske formen så dårlig at det å gå til og fra kirken ikke er gjennomførbart. Heldigvis var Arnis tilgjengelig med bil. Jeg hadde egentlig tenkt til å servere frossenpizza, så oppfinnsom som jeg er. Men så ble det til at vi dro til et gatekjøkken og spiste der. Så dro vi hjem til meg, og jeg var ikke en dårligere vertinne enn at jeg gav gjesten min en kopp kaffe. Vennskapet jeg og Arnis har er et litt usannsynlig og uvanlig ett. Men det er godt. Jeg er veldig glad i ham. Han er gull verdt, på alle måter. Og jeg er så glad jeg har en katolikkvenn å gå på messer med.

Morgendagen byr på hyggelige og nødvendige ting. Det nødvendige er at jeg skal få medisin mot MS. Det er preget av rutine, da jeg er innom sykehuset én gang i måneden. Jeg merker null forskjell på formen før og etter medisin. Men ettersom jeg ikke har attakker, som er hvordan MS kan vise seg, er jeg glad medisinen har en viss effekt. Den vil aldri kunne gjøre meg frisk. Men MS uten attakker er langt bedre enn hvordan det kan være. Det hyggelige som skjer etter besøket på sykehuset, er kaffedate med Himmelmannen – han som heter Alex. Han har noen timer mellom aktivitetene sine. Så da skal vi møtes på Holbergs plass (som etter hva jeg har skjønt fortsatt er en byggeplass), og gå på kafé. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg. Det er alltid hyggelig å få audiens hos et så forfinet og høyfrekvent individ.

Nå begynte «Holy (Wedding day)» å spille på høyttaleren. Det forteller meg at jeg skal gjenoppta det jeg gjorde, før jeg satt meg ned for å skrive til dere. Hva er det? Hva tror dere? Meditasjon, selvfølgelig. Enda de ytre faktorene har stor innvirkning på hvordan jeg føler meg, kunne jeg ikke fungert, hadde det ikke vært for at jeg klarer å skru av tankene i store bolker av tid. Om lykke og glede avhenger av din ytre eller indre verden, er ikke godt å si. Det er vel en kombinasjon. En radikal tanke er jo at det er din indre virkelighet som påvirker verden rundt deg. At det du erfarer i hverdagen bare er ekko av de tankene og vibrasjonene du sender ut. Jeg skal sende ut kjærlighet nå – og se hva jeg får tilbake. Takk for meg!

- Månebarn