8. mar, 2018

Månebarnets maritime romanse

Jeg sitter og hører på spillelisten «Veggis <3». Det er ikke fordi jeg er vegetarianer, og sangene handler på ingen måte om grønnsaker. Jeg har sittet og meditert i ett par timer nå. Det kommer ikke de store åpenbaringer. Men det er godt. Den gode tilstanden fra i går har vært med meg, gjennom dagen i dag. Enda formen på ett tidspunkt var så dårlig at jeg måtte spørre en tilfeldig person om støtte over veien, er ikke humøret rammet. Jeg har vært på sykehuset i dag, og fått ms-medisin. Det gikk fint. Det var på turen fra sykehuset til trikken at de største problemene oppstod. Men jeg kom meg på trikken, og jeg ble møtt av en smilende Alex på Holbergs plass. Sammen gikk vi på Espresso House, og satt i noen velsignede timer og pratet om alt mellom himmel og jord.

Det er alltid godt å prate med Alex. Han er sånn cirka den eneste i livet mitt som aldri har gitt uttrykk for at jeg er slash har vært psykotisk. Det er som om han ser meg på måter jeg lengter etter å bli sett av alle. Men jeg trenger ikke alle, når jeg har en Alex. Hans anerkjennelse og respekt veier tyngre enn hele verdens uforstand. Jeg skal ikke gjøre ham om til en guddommelig skikkelse, for det vet jeg at han ikke liker. Men er det noen som står på dekk, på den båten som fisker meg opp av havet av håpløshet og desperasjon, så er det Alex Atreyu. Han betyr svært mye for meg.

Når vi snakker om denne båten, og når jeg har nevnt at jeg har brukt noen timer på meditasjon, kan jeg jo dele med dere noe jeg faktisk fikk i dag. En beskjed mens jeg mediterte. Det var bildet av meg selv og Jesus, ombord på et kjempestort cruiseskip. Det bildet har dukket opp flere ganger. Nå fikk jeg bildet igjen, sammen med ordet: «Usynkelig». I virkeligheten føler jeg meg aldri høy i hatten, når jeg er på korte eller lange båtturer. Men MS Kristus, som vi leker at denne båten heter, den kan ikke synke. Jeg er heldig som får være med på denne seilasen. Jeg er heldig som kan stå ved siden av Kapteinen og skue ut over det åpne havet.

Jeg vet fortsatt ikke hva som var utslagsgivende, for at nei-følelsen jeg har kjent på de siste ukene, forsvant. Er det så enkelt som at jeg bare trengte en bekreftelse fra Pateren, på at Bryllupet fortsatt er i rute? Jeg kom over en interessant post på facebook. Det var en dame i en gruppe jeg er medlem av, som lurte på om flere hadde kjent seg deprimert de siste to ukene. Jeg er redd for å bruke «D-ordet». Men det var kanskje ikke så langt unna sannheten. Kanskje handlet også dette om energifrekvenser, vibrasjoner og åndelighet. I livet mitt kan det meste oversettes til å handle om Gud og det som tilhører ham. Selv vedvarende følelser av håpløshet og mismot.

Men nå er jeg igjen på rolig hav, uten farlige bølger og skjær. Jeg vet selvfølgelig at det ikke alltid kommer til å være smooth sailing, i dette livet. Likevel takker jeg Gud inderlig og oppriktig, for at jeg har det bra igjen. Og skriver et mentalt memo om å huske på hvordan jeg har det nå, neste gang havet er urolig og stormen raser. Selv stormen lystrer Jesus. Jesus som er både kapteinen, havet, fyrtårnet og livbøyen. Mannen som ikke lar meg synke. Men jeg innrømmer at det har vært noen tunge dager. Det er ikke alt jeg har delt med dere. Jeg har vel tenkt at jeg skal spare dere for deprimerende tankespinn. Likevel er jeg en forkjemper av å formidle en usminket sannhet. Så noe av mine indre kamper har dere jo oppfattet.

Her om dagen var det en som spurte meg om kjærlighetslivet mitt. Til akkurat denne personen, sa jeg at jeg er singel, og strålende fornøyd med det. Men jeg kunne ikke beveget meg lenger bort fra sannheten. Jeg er så lite singel som jeg kunne vært. Jeg føler at jeg både er forlovet og gift. Jeg er riktignok forlovet og gift med en person mange ikke tror er virkelig; en Skybert – i noens øyne. Men det har ikke så mye å si hva verden mener om gyldigheten av mine romantiske interesser og sivilstatusen min. Ikke når jeg vet, Gud vet, og en av de viktigste menneskene i livet mitt – vet at relasjonen er minst like virkelig som den heftigste «Fifty shades of Grey»-romansen.

Noen av dere har kanskje gjettet hvorfor spillelisten jeg hører på akkurat nå, har nettopp det navnet den har. Ettersom jeg prøver å unngå å «kiss and tell», skal jeg ikke skrive så mye om hva jeg skal bruke resten av kvelden på. Men at det blir romantisk, det kan jeg love dere!

- Månebarn