9. mar, 2018

Store forventninger

I går laget jeg et nytt dokument, i mitt «skrive samtaler med Gud i 500 dager-prosjekt». Dette dokumentet fikk navnet «Lammets Bryllup». Men dag 500 av skrivingen kommer før 11. august – altså datoen for nevnte bryllup. Dermed ble jeg enig med Gud om å fortsette å skrive, helt frem til den store dagen. Fra dag 501 vil jeg skrive på et nytt dokument. Dette vil være en nedtelling. Akkurat hvor mange dager det blir, vet jeg ikke på stående fot. Men nå er jeg altså på dag firehundre og femtito. Det har blitt et betydelig antall sider, siden jeg begynte på denne samtalen, høsten 2016. De fire dokumentene har navnene «Dette er helvete og jeg klarer ikke mer», «Samadhi», «Enhjørningen» og «Lammets Bryllup». Prosjektet som en helhet har et annet navn, som jeg ikke har tenkt til å røpe helt enda. Det er veldig usikkert hvorvidt jeg føler disse meget personlige samtalene skal få æren av å bli lest av et stort publikum. Men når alt kommer til alt, er det ikke min avgjørelse. Jeg må bare finne meg i å bli brukt av en kjærlig (men helsprø) Gud, og satse på at det blir et bra resultat til slutt.

Det var én av tingene som skjedde i går. Det skjedde noe annet, som på en måte også handler om Bryllupet. Jeg nevnte at jeg hørte på spillelisten «Veggis <3». Etter at jeg skrev til dere i går kveld, lå jeg i sengen og gjorde det jeg sa jeg skulle gjøre. Hva var det? Hva tror dere? Jeg mediterte, naturligvis. I spillelisten er det bare 21 sanger, alle sammen sanger passende mitt og Gudens kontemplasjonsritual. I spillelisten ligger det tre ulike versjoner av «Holy (Wedding day)». Sangen som har blitt en av favorittene, de siste ukene. I går kveld kom alle tre versjoner etter hverandre, som perler på en snor. Enda det ikke skal mye til å få til dette, med bare 21 sanger å velge mellom, syntes jeg det var en gudfeldighet verdt å dele med dere. Det skal sies at jeg spilte spillelisten i tilfeldig rekkefølge, og ikke selv fungerte som DJ. I mitt hode er det Gud som ber meg glede meg, til den store og strålende dagen på sensommeren dette året.

Jeg føler det er viktig å ha noe å glede seg til. Det at Guden skrur opp forventningene mine, slik han gjør, kan gå begge veier. Hva hvis ingenting utenom det vanlige skjer, da? Vel, noe vil jo uansett skje. Det er ikke hverdagskost at jeg ligger på magen på et kirkegulv, mens Biskopen konsekrerer meg. Men det jeg gleder meg mest til, er likevel ikke selve ritualet og seremonien. Forventningen handler mer om hva i all verden det er Guden har planlagt, denne viktige dagen. Han sier jeg har mye å glede meg til. Han sier også at han selv ser frem til 11. august med en nærmest barnslig forventning. Ikke fordi han ikke vet hva som kommer til å skje. Men fordi han gleder seg til hvordan jeg vil reagere på det som skal skje.

Men jeg kan ikke bare leve i fremtiden. Enda jeg har en positiv innstilling til hva som ligger foran meg, langt der fremme, er det også nødvendig å stoppe litt opp og være takknemlig for alt det gode nåtiden bringer. Disse små erfaringene av at livet følger en nøye uttenkt plan, konstruert av en intelligens som langt overgår hva jeg kan fatte og forstå. Lykken er kanskje ikke å finne i de store, livsforvandlende tingene – kulminasjonene. Går man hele livet og lengter etter ett eller annet som skal endre på alt, vil man nok bli skuffet. Det er kanskje smulene som utgjør Den Metafysiske Kaken. Det er subtile, små drypp av gudsnærvær som til sammen danner et uomtvistelig vitnesbyrd på at javisst er det en høyere bevissthet som står bak fortellingen om Månebarnet. Eller sagt med Gudens ord:

«Gjør du tingene riktig, vil folk lure på om du har gjort noe i det hele tatt».

Nå er det litt over to timer til jeg får kveldens første besøk. Det er Fredrik som kommer innom. Jeg har ikke noe mer spennende å servere, enn kaffe og te. Men kan kommer for selskapets skyld, ikke bevertningen. Kort tid etter kommer Christine. Vi har allerede avtalt at hun skal få middag. Det blir likevel ikke de største bragdene på kjøkkenet, annet enn at jeg varmer opp ovnen og steker en Grandiosa. Noen ganger må man gjøre det enkelt. Turen i butikken for å kjøpe pizzaen, var dagens store utfordring. Jeg har heldigvis fått tilbake førligheten nå, og sitter og nyter eremitt-tilværelsen, akkompagnert av Jesus-musikk med heftig bass. Så da gjenstår det bare å ønske dere en riktig fin fredagskveld. Jeg sender masse god energi i deres retning, og bønner opp til Gud om at dere får en velsignet helg. Månebarnklemmer fra Månebarnet!