10. mar, 2018

Forbannelser og velsignelser

Jeg har en venn. En venn som, nesten hver eneste gang han er hos meg, rapporterer om et boost i sin egen energi. I dag gikk det motsatt vei. I dag var det hans nærvær som boostet min energi. Jeg lyver ikke hvis jeg sier at dagen i dag har vært den tyngste på lang, lang tid. Før min venn kom på besøk, begynte jeg på et annet innlegg; et jeg bestemte meg for å slette. Der prøvde jeg å formidle hvor utrolig langt nede jeg var. Jeg skrev om hvordan ms og depresjon ofte går hånd i hånd. Om hvordan jeg aldri har følt at dette var tilfelle for meg, men at jeg nå – den siste tiden – har begynt å skjønne hvorfor så mange med denne diagnosen, kjenner seg deprimerte. Da Fredrik sa han var på vei mot Stabekk, nå i kveld, begynte jeg nesten å gråte. Jeg trengte virkelig en venn i dag. Etter å ha rullet rundt i nei-følelse og selvmedlidenhet en hel dag, var besøket svært kjærkomment. Han hadde til og med kjøpt mat, som han var snill og tilberedte på kjøkkenet mitt. Noen ganger kommer lykkepillene i form av gode venner.

Nå skal jeg ikke fortsette å male videre på det innlegget jeg forkastet. Men noe jeg nevnte, var stamcelletransplantasjon. Det er en behandling som i beste fall kan gjøre mennesker med ms helt friske. Ettersom formen er dårligere nå enn den har vært noengang, føles stamcellebehandling veldig forlokkende. Men det er ikke gratis. Det er tvert om veldig dyrt. Det er noen få som kommer gjennom nåløyet, og får behandlingen i Norge. Men de fleste må reise til utlandet, og betale alt av egen lomme. Jeg er nok i den siste kategorien. Hvordan jeg skal finansiere dette, er en gåte. Moren min sier vi skal klare det. Jeg er skeptisk, men prøver å ikke la økonomiske bekymringer bli nok en bør å bære.

Men jeg vil ikke skrive et langt innlegg om hvor synd det er på meg. Jeg er velsignet, jeg. Med gode mennesker rundt meg, et kjøleskap fullt av mat, vann i springen og et klesskap jeg kan sitte og meditere i. På engelsk er det et uttrykk jeg liker å bruke, når alt føles håpløst. Remember to count your blessings. Å huske å være takknemlig for de gode tingene jeg har i livet mitt. Enda den sviktende helsen kan virke overveldende og uhåndterbar, må jeg ikke glemme alt det jeg har som er godt. Hovedelementet av ting i livet som fremkaller ja-følelser, er selvsagt kontakten med Gud. Men i dag har jeg ikke helt klart å sette pris på ham. Han har, når jeg har klaget min nød, bare bedt meg meditere. I en av meditasjonsøktene var det eneste som kom til meg, disse ordene: Jeg vil dø.

Vil jeg dø? Nei, selvfølgelig vil jeg ikke det. Jeg har erfart at to nære venner har tatt livet sitt. De var begge to dypt deprimerte. Og tok den modigste avgjørelsen et menneske kan ta. Følelsen familien deres sitter igjen med, er nok en av grunnene til at jeg aldri har beveget meg dit selv. Og selv om ønsket om å dø kom til meg mens jeg mediterte i dag, vet jeg at det er tusen ting jeg heller gjør, enn å utforske muligheten for eutanasi i Sveits.

Nå skal jeg gjøre som Guden har bedt meg om i hele dag, og skru av tankene lenge nok til å skrive en hyggelig avslutning på innlegget, og ikke denne depressive smørja jeg har klart å presse frem.

*tenker på ingenting*

Jeg trengte å puste inn og ut én gang, og meditasjonen hadde den effekten den pleier å ha. Med Jesus-musikk på spilleren, en mett mage, en pappa som helt ut av det blå vippset et stort beløp til meg, og en livspartner som ikke alltid er lett å leve med, men som alltid lar meg legge meg med et smil om munnen – har jeg mer velsignelser enn forbannelser i livet mitt. Guden svarer meg på disse tankene, ved å spille en sang med refrenget: «It is well with my soul».

Unnskyld altså, for at jeg øser ut om mine livskriser, hjertesmerter og indre kaos. Som dere sikkert skjønner, så er det ikke alltid så lett å være meg. Jeg har en venn som har fått et innblikk i mye av det som har foregått i sjelslivet mitt, og han sier han er imponert over at jeg klarer å stå på beina. Når alternativet er å legge seg ned og dø, må jeg velge å stå på beina – så lenge jeg kan. Ha en god natt dere. Klemmer fra meg!