11. mar, 2018

Et forsøk på å være en ambassadør for Jesus

God dag, alle sammen! Nå har jeg det en hel del bedre enn i går. Enda jeg våknet hylende og skrikende, fordi en feit, blond mann prøvde å voldta meg – i drømmen min. Det var ikke en spesielt god drøm. Var veldig glad for å våkne akkurat i dag, alene i den trygge sengen min – helt uten feite, blonde menn. Noe som ofte skjer, er at mobilen min er veldig vanskelig å få øye på, i drømmene mine. Jeg kan ha viktige ting å gjøre. Men uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg ikke se mobilen. Jeg kan holde den mellom hendene mine, men jeg ser den ikke. Det er som om den har tatt på seg usynlighetskappen. Det jeg trengte mobilen til, i drømmen min, var å dele på facebook at jeg hadde funnet regnbuens ende. Den så jeg på et hus ved motorveien i Asker, mens jeg kjørte taxi. Taxisjåføren var en så «rettroende» muslim, at han hadde dekket hele ansiktet med et tøystykke – fordi han ikke kunne se på meg. Utrolig at jeg turte å sitte på. Men ja, drømmelogikk.

Dette får meg til å tenke på en hendelse en av gangene jeg var på ferie i Jerusalem. For det har jeg nemlig vært to ganger. Og dette lenge før jeg ble kristen. Det var moren til eksen min som jobbet der nede, som diplomat ved det norske representasjonskontoret i Palestina. Huset hennes lå i den muslimske delen av Jerusalem, men det var mange jøder i området, også. Det jeg skal fortelle om, skjedde en dag jeg, eksen og søsteren hans gikk tur i nabolaget. Jeg og den andre jenta hadde ikke kledd oss det minste utfordrende. Det var langbukser og t-skjorter uten noe særlig utringning. Så var det to unge, jødiske menn som gikk forbi oss. Og idet vi passerte hverandre, satt de hånda opp til ansiktet, nesten som skylapper på en hest. De kunne ikke se på oss.

Dere vet, dette er faktisk noe Jesus snakker om, i evangeliene. I Matteus 5:29-30 sier han at vi må rive ut vårt høyre øye, dersom det lokker oss til fall. Videre sier han at dersom høyrehånda gjør det samme, skal vi kappe den av og kaste den fra oss. Tanken om at det er syndig å se på mennesker av motsatte (eventuelt samme) kjønn, med vellyst, finnes altså i kristendommen også. Men dette er nok et skriftsted som ikke skal tas hundre prosent bokstavelig. Likevel blir jeg litt tankefull. Det handler nok om at jeg kjenner Jesus som en ektemann, med tilhørende elementer av romantisk tiltrekning – fra begges side. Det er likevel et godt stykke mellom to gifte som er seksuelt tiltrukket av hverandre, og en taxisjåfør som kaster stjålne blikk på skjønnheten i baksetet, mens fantasien løper løpsk og blir skitnere og skitnere.

Jeg kjenner ingen jøder. Så denne gruppen har jeg lite personlig erfaring med. Det er hendelsen i Jerusalem, og et annet minne. Om en jøde med de karakteristiske krøllene ved ørene, sittende på en scooter – mens krøllene flagret rundt hodet hans; også i Jerusalem. Men jeg har blitt kjent med noen muslimer på min vei. Jeg har aldri prøvd å overbevise en muslim om å kaste fra seg troen på Muhammed, og begynne å følge Jesus. Jeg tror i bunn og grunn at vi tror på den samme Gud. Jødedom, kristendom og islam har alle sitt utspring i Abraham. Visste dere det? Jødene er etterkommere av Isak, Abrahams «ektefødte» sønn. Muslimer derimot, stammer fra Ismael. Dette er egentlig den førstefødte, sønnen Abraham fikk med slavekvinnen sin, Hagar. Kona til Abraham ble så sjalu på Hagar og Ismael, at hun fikk Abraham til å sende dem bort. Gud lovet å ta godt vare på dem, med et løfte om også Ismael ville bli far til et stort folk.

Det finnes god frukt, og det finnes dårlig frukt, i alle religioner. Å tenke at alle muslimer er ekstremister og gærne jihadister, blir helt feil. På samme måte som det er feil å tenke Ku Klux Klan er representative for alle kristne. Men noe jeg har merket meg, og lest en del om, er at muslimer vender seg til Jesus i hopetall – nå i våre dager. Jeg har faktisk en bekjent på facebook som tilhører denne gruppen. Han bor i Midtøsten, og vet om sånn cirka én annen kristen, i hele sin bekjentskapskrets. Hans store drøm er å komme til Europa, og aller helst Norge, så han kan praktisere troen sin, uten frykt for forfølgelse og straff. Dette gir meg også en del tanker. Er ikke tro en personlig sak; en sak mellom deg og Gud? Jeg synes det er direkte trist at i land hvor religion og lov er så sammenflettet som det er i mange muslimske land, har du ikke noe annet valg enn å kalle guden din Allah, og anerkjenne Muhammed som hovedperson i troen. Alt annet er direkte straffbart. Min venn i Midtøsten er redd. Han har opplevd å bli banket opp, bare for å gi uttrykk for tanker om at kristendom er en langt mer fredelig religion enn islam. Enda det er fælt å si det, beviser jo dette bare nettopp det han akkurat sa.

Jeg håper jeg har klart å formidle meningene mine uten å gjøre folk altfor sinte. Personlig skulle jeg ønske alle kunne erfare hvor godt det er å være i Jesu nærhet. Jeg er forøvrig overbevist om at det er dit vi beveger oss. Til en felles forståelse av Hvem som bærer tittelen «Universets Konge». Kong Kristus, den store og allmektige. Og min herlige og skjønne koseklump. Undertegnet: Bruden til Guden.