14. mar, 2018

Overlevelsesmekanisme

Klokken er 21. Jeg er der at jeg gjerne vil skrive noen ord til dere. Mens jeg samtidig har lyst til å legge meg ned for å dø. Jeg har akkurat fått en fjernhealing av Alex. Den hjalp faktisk. Jeg har litt mindre vondt i ryggen, og klarte å mobilisere fysisk og mental styrke til å flytte meg fra sengen til sofaen. Mens han healet meg, kom det nesten en tåre. De er mangelvare, dessverre. Jeg setter stor pris på de tårene jeg klarer å felle. Det være seg glade eller triste tårer. Det er noe ved det å gråte, som er helbredende og forløsende. Men det skjer altså så godt som aldri. Og det som skjedde nå, var bare en antydning til å bli våt i blikket. Man kan ikke kalle det å gråte, sånn egentlig.

Grunnen til at jeg starter dette innlegget på en så depressiv måte, er det samme som alltid. Kroppen min skrur seg av. Jeg erfarer i større og større grad at den fysiske formen min påvirker humøret. På facebook ordla jeg meg slik:

Å forelske meg i Jesus har sannsynligvis reddet livet mitt. Hadde det ikke vært for ham, ville jeg ikke klart dette. Nå fortalte mamma at de bruker stamceller mot schizofreni også. Da bortfaller argumentet nevrologen bruker mot at jeg skal gjennomgå en slik behandling. Han er nemlig redd jeg skal gå fra forstanden av en krevende cellegift- og kortisonkur. Forelska i Jesus eller ikke, dette er helvete og jeg klarer (snart) ikke mer! [en hel haug oppgitte og triste emojis]

Likevel har jeg gjort hyggelige ting i dag – jeg har hatt en fin dag. Det fineste var selvfølgelig å treffe Alex. Vi møttes i Sandvika, etter at jeg hadde vært hos fastlegen. Vi tok en lunsj på en kafé, og dro deretter hjem til meg. Så har vi sett ferdig serien vi begynte på sist. Den var ikke spesielt lang, ikke spesielt oppløftende. Men veldig bra, i og for seg. Den het «The end of the f***ing world». Og handlet ikke om Jordens undergang i det hele tatt. Dessuten begynte vi på en ny serie. Tror vi ble enige om å fortsette å se på den, også.

Men ja, altså. Som jeg skrev på face, så har jeg det ikke lett. Jeg har lyspunkter, jeg har gode dager. Det er likevel større og større press fra tungsinnet. Press om å kaste fra meg alt jeg har i hendene og ja, legge meg ned for å dø. Akkurat hva jeg mener med dette, vet jeg ikke selv, engang. Det eneste jeg vet, er at min faktiske virkelighet ikke svarer til «de fanatiske løftene» fra Gud.

Så var jo det moren min fortalte, et slags lyspunkt. Nevrologen min er ikke spesielt positiv til at jeg skal få nytt immunsystem, som er hva stamcelletransplantasjon egentlig gjør. Hans betenkeligheter ligger altså i risikoen for at det klikker for meg, som følge av den omfattende behandlingen. Men hvis det faktisk er slik at mennesker med schizofreni også har nytte av dette, åpner det noen dører for meg. Ikke fordi jeg er schizofren. Det tror jeg faktisk ikke. Men i mangel på forståelse fra helsevesenet, er det den merkelappen jeg har fått.

I går skrev jeg om noe Gud sa i den skrevne samtalen. Det var ganske poetisk. «Paradokset» det var snakk om, er hvordan jeg lengter etter en forandring. At folk slutter å tenke jeg er schizofren/gal/sinnslidende. Noe som kan skape denne forandringen, er muligheten for å gi ut Bønneloggen som en bok (enda det sannsynligvis er for mye materiale til bare én bok). Men at jeg da avslører hvor dypt denne «galskapen» stikker. Jeg gjengir det som ble sagt:

«Vet du hva, Gud? Jeg tror ikke jeg vil klare det.

Klare hva?

Å utlevere mitt indre liv på denne måten.

Er det ikke du som maser om at du må få en forandring i livet ditt? At du vil slutte å være «hun gale som tror hun er Jesus»?

Ser du ikke paradokset? Jeg vil ha en forandring – JA! Men jeg kommer ikke til å slutte å være «gal» ved å gi ut denne Boka. Tvert om, vil alle forstå akkurat hvor spik, spenna gæren jeg faktisk er.

I paradokset ligger skjønnheten, skatt.»

Det er i håpet, lengselen og fantasien at styrken min ligger. Det er i drømmen om et annet liv, at viljen til å ikke legge meg ned for å dø er å finne. «Månebarnet» er ikke bare en fin tanke, en ønskedrøm. Hun er en helt konkret overlevelsesmekanisme.

Takk, da tror jeg at jeg har fått sagt alt jeg hadde på hjertet. God natt alle sammen. Send gjerne healing/god energi/varme tanker, eller en liten bønn. Så gjør jeg det samme tilbake, og ønsker hele Himmelens velsignelse over livene deres. Klemmer fra meg!

(Bildet er tatt av Alex i Domkirken i Kristiansand, mens jeg tenner lys for mirakuløs helbredelse.)