15. mar, 2018

Et nytt våpen

Hadde jeg hatt en psykolog å snakke med, en som var tilknyttet psykiatrien, ville jeg nok fått en helt ny diagnose. Grunnen til at jeg ikke har det, er faktisk ganske pussig. Jeg hadde nemlig en psykolog, en liten periode. Men fordi jeg egentlig ikke vil endre på noe, av det som psykiatrien prøver å behandle, kan de ikke tilby meg samtaleterapi. Jeg får sprøyter, og korte, overfladiske samtaler med den psykiatriske sykepleieren som setter sprøyten. Tilbudet om psykolog ble trukket, rett og slett fordi «Stemmen i Hjertet» er en jeg vil beholde i livet mitt. Psykologen uttrykte det slik at dersom vi ikke hadde et felles prosjekt, noe vi skulle jobbe med, kan ikke poliklinikken tilby psykologtimer. Dette høres kanskje grusomt ut. Grusomt bakvendt. Men egentlig tror jeg ikke en psykolog ville utgjort den helt store forskjellen. Iallfall ikke en psykolog som er tilknyttet psykiatrien. En som alltid vil vurdere meg opp mot den diagnosen de har påstemplet meg. Som har en fortløpende dialog med legen som forordner medisiner. Men ja, som jeg begynte innlegget med, så tror jeg at en som fikk innblikk i alle svingningene i følelseslivet mitt, ville vurdert meg som bipolar. Altså manisk-depressiv. Med tilhørende elementer av schizofreni. Diagnosen ville da hørtes slik ut: Schizo-affektiv lidelse.

Personlig tror jeg ikke jeg er verken schizofren eller bipolar. Følelser er hva det er. Bare en del av den menneskelige erfaringen. Og de «schizofrene» opplevelsene mine er hva de er; guddommelig inngripen og Himmelens medvirkning – subtile, små drypp av gudsnærvær. Nå skal jeg fortelle om hva som skjedde i natt. En erfaring av å ha fått enda ett våpen, i kampen mot tungsinnet. Jeg lå i sengen og prøvde å sove. Mens følelsene og tankene bare ble vondere og vondere. Til slutt klarte jeg ikke mer, og satt meg ned med Bønneloggen. Jeg begynte samtalen med «Gud, jeg går under her!». Bare den korte samtalen vi hadde da, gjorde mye for meg. Men det som var mest utslagsgivende, var noe Fredrik tipset meg om å gjøre.

Jeg tok kontakt med ham også, skjønner dere. Heldigvis var han fortsatt våken. Og jeg la frem problemstillingen. At tankene var så vonde at jeg nesten ikke klarte å holde hodet over vannet. Da tipset han meg om noe han hadde vist meg, for flere år siden. Noe som heter TFT – eller tankefeltterapi. Det er en øvelse man gjør fysisk, ved å «prikke» med en finger, på forskjellige steder på kroppen. Jeg tenkte det var verdt et forsøk, og begynte å prikke med høyre pekefinger, på gropen mellom knokene på venstre ring- og lillefinger. Det som skjedde da, var nesten et mirakel. Jeg hadde ikke «prikket» i tre sekunder, engang, før jeg plutselig begynte å gråte. Selv Fredrik ble overrasket, da jeg fortalte ham hvordan kroppen reagerte på øvelsen. Jeg fortsatte å prikke på kragebeinet, som er et annet punkt man kan bruke. Og det var enda mer gråt som ville ut.

Egentlig tror jeg at jeg har alle «våpnene» jeg trenger, for å bekjempe det livet kaster på meg av hjertesmerter, livskriver og nei-følelser. I samtalen jeg hadde med Gud i natt, ba han meg gjenta de to tingene som er viktigst å huske på, når stormen raser i mitt indre. De to tingene som burde være refrenget til alle sterke Jesus-soldater:

«Prøvelsene må svare til ferdighetene» og «Rolig hav skaper ikke dyktige sjømenn».

Det var godt å gråte i natt. Det var verken triste eller glade tårer. Men tårer av forløsning. Som en tekanne eller vulkan som slipper ut litt trykk. Det var godt å prate med Gud, også. Det er godt at det alltid fins et botemiddel for alt som skjer i livet, som virker uoverkommelig og uhåndterbart. Det er nesten litt som å spille et dataspill. Av den sorten hvor du må lete rundt i miljøet, finne de tingene du trenger, snakke med de du trenger å snakke med, for å komme videre. De siste dagene har Fredrik vært svært viktig og nyttig, når jeg har følt at jeg synker. Jeg er veldig glad i ham, og veldig takknemlig for alt det gode han tilfører i livet mitt. Akkurat nå har jeg ingenting å klage på. Men jeg skjønner det er vanskelig å holde følge, når det svinger så mye som det gjør.

Når sant skal sies, er det mye lettere å dele Månebarnhverdagen med dere, når jeg ikke sitter i en mørk hule og alt jeg ser er kloremerkene på huleveggen. Likevel er det viktig for meg å formidle hvordan jeg har det, også når alt er mørkt. Jeg vil uansett heller dele gode, euforiliknende følelser med dere, enn følelsen av å bade i et hav av sydende svovel, mens jeg gråter og skjærer tenner. Du har nok, hvis du har fulgt meg lenge, forstått hvor utrolig kontrastfylt livet mitt er. Jeg er uansett takknemlig for å ha akkurat deg som leser. Og lover å fortsette å rapportere fra et liv som er langt fra enkelt; men også langt fra kjedelig. Tusentakk.

- Månebarn