16. mar, 2018

Ditchet daten med Mannen

God kveld, verden. For noen uker siden hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg var i et himmelsk slott. En av de katolske helgenene var der, og snakket til meg. Hun fortalte meg at leiligheten min, den Vince har døpt Mini-Himmelen, egentlig er en enhet i dette himmelske slottet. Kvinnen jeg snakket med var St. Katarina av Sienna. Jeg er usikker på historien hennes, men jeg mener å huske at et av relikviene etter henne, rett og slett er hodet hennes.

Jeg har ikke gjort det jeg sa jeg skulle gjøre, nå i dag. Jeg sa jeg skulle i kirken. Og det var virkelig planen. Helt til jeg ble handlingslammet av å fylle ut den forp**te søknaden om TT-kort. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal krysse av for, hva jeg skal skrive. Det er ganske viktig at jeg får det innvilget. Men å søke om noe som helst fra nav og kommune, er faktisk lettere sagt enn gjort.

Det som skjedde i ettermiddag, var at jeg ble skikkelig deppa. Deppa av at dette er noe jeg virkelig trenger. Deppa fordi jeg trenger taxipenger så mye som jeg gjør. Har vi ikke konkludert med at den sviktende helsen er årsak til de fleste nei-følelsene mine?

Så jeg satt med søknadskjemaet, og følte at de vonde følelsene ikke ville bli borte av å gå på date med Jesus. Altså å gå i kirken. Dermed laget jeg en ny avtale, med min beste venn. Han pleier å være ekspert på å få meg til å smile. Jeg følte meg litt kjip da jeg ringte Arne og sa jeg ikke følte for å gå i kirken. Han tok det pent, da. Med litt viljestyrke kommer jeg meg kanskje på formiddagsmesse på søndag. Det er der de beste kirkeopplevelsene skjer. Det er nemlig bare på messen søndag klokken 11 at vi synger salmer. Det er både stemningsfylt og høytidelig.

Ja, jeg ringte Arnis og avlyste. Og ringte bestevenn og avtalte. Han kom etter kort tid og plukket meg opp. Så kjørte vi hjem til foreldrene hans, som egentlig nesten bor i samme nabolag. Der var jeg i omlag tre timer, og ble servert deilig hamburger, tilberedt av faren til bestevenn. Alt i alt en helt adekvat og hyggelig fredagskveld.

Men jeg klarte ikke helt å kose meg. Én ting var at jeg fikk stadig mer og mer vondt i ryggen. En annen ting var at jeg ikke klarte å legge fra meg tanken om at jeg hadde ditchet Jesus ved å avlyse daten vår. Vi kaller det en «date», skjønner dere, når jeg går i kirken. Nå som jeg sitter hjemme hos meg selv, i enheten min i det himmelske slottet, skulle jeg ønske jeg hadde dratt på den daten. De fleste som har vært i et forhold, vet hva jeg mener når jeg sier det er noe helt spesielt å komme hjem med sin kjære, etter en romantisk kveld på byen.

Jesus er forøvrig ikke skuffet, sint eller noe som likner. Men han ber meg huske de tankene jeg akkurat luftet, til neste gang jeg har en plan om å gå på messe, men velger å avlyse i siste minutt. Han ber meg huske at jeg og han lever i et forpliktende samliv basert på at jeg velger å sette av tid til å være sammen med ham. Å være sammen med ham alene, i Mini-Himmelen. Eller å være sammen med ham i fellesskap med andre troende.

Nå skal jeg snart avslutte, for å være sammen med Jesus. Sittende i den rosa sofaen, i stuen i Mini-Himmelen, som egentlig er en enhet i et himmelsk slott. Hadde jeg hatt klarsyn av noe slag, ville jeg nok sett en rekke engler og helgener rundt meg. Det er ikke sjeldent mennesker med slike evner forteller meg dette. At jeg har en hel armé av hjelpere rundt meg. Jeg er ikke spesielt opptatt av hvem, eller av hvor mange. I min verden finnes det bare Én. Hvem er det? Hvem tror dere?

Jeg og Jesus bor her sammen. Når jeg er på besøk hos venner, uansett hvor gode venner de er, uansett hvor glad jeg er i dem, er det ikke sosial aktivitet som gir meg det jeg trenger av påfyll. Det er, når alt kommer til alt, tosomhet med Mannen jeg giftet meg med som er drivstoffet jeg trenger, for å fungere i hverdagen. Mennesket lever ikke av brød alene, sier Guden. Jeg har all erfaring med å fungere på luft og kjærlighet – eller på de kontemplative møtene jeg har med Jesus. I perioder har jeg vært fullstendig fastende. På det meste klarte jeg to uker. Da brøt jeg fasten, ikke fordi jeg var sulten eller svak på noe vis. Men fordi folk rundt meg ble så bekymret. Det er likevel fullt mulig å ikke spise, hvis du vet hvordan du skal bruke ditt tredje øye.

Det var alt. Nå skal jeg sette av resten av kvelden på han som denne kvelden egentlig skulle dreie seg om. Tenkte å innlede med en «Fadervår», og deretter være helt stille – lyttende til hva Guden har å si meg. Så skal vi føre lange og innholdsrike samtaler drysset med stjernestøv og enhjørningbæsj. Og til slutt en god runde med glossolalia, som bare er et finere ord for tungetale. Takk for meg og god natt, alle sammen!

- Månebarn