17. mar, 2018

I kamp

Hallo, alle sammen. Det er lørdag ettermiddag, og jeg har det egentlig ganske bra. Jeg har laget meg kaffe og sett litt på den serien jeg holder på med. Bortsett fra det, har det ikke skjedd så mye i dag. Tenkte å skrive noen ord til dere, før jeg hopper i dusjen. Jeg har en avtale i dag. Men det er ikke før i kveld. Da skal jeg møte mannen som står bak facebooksiden Katolsk kirke for alle. Det er siden som var tema for avisintervjuet av meg og kronikken jeg skrev, som ble publisert i Klassekampen. Avissaken som gjorde meg så stressa at jeg trodde jeg skulle gå fra forstanden. Mannen jeg skal møte, er klok og oppegående, med liberale holdninger som minner om mine egne. Vi har faktisk ikke møtt hverandre før. Det handler mest om at vi bor i helt forskjellige deler av landet. Men nå er han altså i Oslo, og ville gjerne møte meg. Jeg gleder meg til å få et ansikt på navnet, og ikke bare plingelyder og chattebobler. Har delvis bestemt meg for antrekk. Det er eklektisk. Er ikke det et ord?

I går kveld var det en voldsom trafikk her på Månebarnbloggen. Det var en (eller flere) leser(e) som stilte kritiske spørsmål til mitt bibelsyn. Jeg sa jo jeg skulle bruke tid på Jesus, da jeg avsluttet mitt forrige innlegg. Men kvelden dreide seg plutselig om å svare på kommentarer. Ettersom automatskrift er like mye tilstede, uansett hva jeg skriver, var det Guden som formulerte svarene mine. Det skjedde til og med at jeg lå i sengen og mediterte, mellom slagene. Da kom Guden med en liten monolog, som jeg spurte om jeg skulle skrive ned. Det var velformulert og relevant til det som foregikk. Men jeg klarte selvsagt ikke å huske ordrett hva han hadde sagt. Det var først da den neste kommentaren tikket inn, og jeg satt meg ned for å svare, at jeg klarte å fremkalle Gudens ord, fra bakerst i hukommelsen. Her hadde han gitt meg svaret på den neste kritiske kommentaren, allerede før den ble postet på bloggen. Noen ganger blir jeg forbløffet av timingen til guddommen. De fleste som lever med Gud, kan skrive under på at dette er noe av det kuleste ved ham.

Enda kommentarene som kom inn, ikke var direkte positive, var det en positiv opplevelse for meg. Det skrev jeg til vedkommende, også. At det var kjærkomment å svare på kritiske spørsmål om troen min, og ikke om min psykiske tilregnelighet. For tro meg, jeg vet at mange av dere tenker jeg er «galere enn en sekk med katter». Jeg blir ikke trist av ytringer av den sorten. Men jeg blir ganske oppgitt. Jeg har svart på tilbakemeldinger om psykisk velbefinnende i flere år. Og når sant skal sies, er det old news at dere mener jeg hører hjemme på lukka avdeling. Dette var uansett ikke poenget mitt. Det jeg ville frem til, var at jeg i større grad føler jeg er en forkjemper for Jesus, når tema for diskusjon er ham, hans ord, hans rike – og det som hører ham til. Det er alltid godt å slå et slag for Jesus – å føle meg som det verktøyet han sier jeg er, i frelsesplanene hans.

Så drøftet jeg kveldens begivenheter i cyberspace, sammen med Stemmen i Hjertet, da trafikken hadde roet seg, og siste ord var sagt i disputten. Jeg gav uttrykk for at jeg var svært takknemlig. Jesus kunne da fortelle at dersom jeg var takknemlig, var det ingenting i forhold til hva han følte. Han hadde så mye lovord å komme med, at jeg til slutt bare lå og smilte. Dessuten minnet han meg på det mentale bildet som dukket opp, i forbindelse med avissaken jeg nevnte tidligere. Bildet av lille meg, som står og kjemper en sverdkamp. Og Jesus i sin usynlige skikkelse, som sitter på ryggen min og styrer armene og beina mine. Hvis det er av interesse, kan dere lese alle kommentarer og svar her. Den eneste gangen jeg har postet et bilde uten noe som helst tekst – og den posten som har høstet flest kommentarer, så lenge denne nettsiden har eksistert. Helt i Guds ånd, slik jeg kjenner ham.

Det viser seg at avtalen med han jeg skulle møte, har blitt avlyst. Ikke fordi han ikke har lyst til å møte meg. Men fordi det blir for sent, og han mest av alt føler for å hvile, etter en lang og krevende dag. Jeg har full forståelse, da behovet for å hvile er ganske påtrengende hos meg også, til tider. Kanskje jeg skal bruke resten av kvelden på Jesus, da. Ettersom daten i går ikke ble noe av, og tiden jeg hadde satt av til å kontemplere, plutselig handlet om trosforsvar. Vel, jeg ønsker dere en strålende lørdagskveld. Og sender gode tanker, og bønner opp til Gud, om at det må gå dere vel. Takk for meg!

- Månebarn