20. mar, 2018

Tillitserklæring

God dag, alle sammen! Jeg sitter i skrivende stund med en varm kaffekopp. Tidligere i dag har jeg hatt et par viktige avtaler. Hvor én av de var samtale med fysioterapeut. Planen er å gjenoppta treningen jeg så smått drev med, i fjor på denne tiden. Det er faktisk ingen som har fortalt meg at det er mulig å få taxi rekvirert, etter endt treningsøkt. Det var turen hjem fra treningssenteret som stoppet meg, og som gjorde at jeg vegret meg for å dra dit. Å være stuck på et kjøpesenter er ikke noe jeg ønsker for noen av dere. Og dette er et kjøpesenter hvor den eneste klesbutikken er Fretex. Uansett da, nå er transportproblemet løst. De sender meg rett og slett bare hjem i en taxi. Da får kroppen bli så kranglete den bare vil, og mitt eneste hinder vil være trappen opp til leiligheten min. Så kan jeg sitte eller ligge, de timene det tar å lade opp kroppen. Nå må jeg bare bruke pasienttransport noen ganger til, så jeg kommer opp i frikortgrensen. Deretter er det gratis!

Men jeg skulle ikke skrive om sviktende helse og legebesøk. Jeg skjønner det ikke er oppløftende lesning. Og er ikke internettet fullt av blogger om mennesker med ulike sykdommer – og hvor synd det er på dem? Jeg prøver faktisk å gjøre mitt ytterste for at Månebarnbloggen ikke blir en av disse. For en tid tilbake, skrev jeg at jeg nekter å la ms definere meg. Likevel dreier større og større deler av hverdagen seg om å forsere ulike hindre. I går takket jeg nei til å være med en venn på harryshopping i Strømstad, rett og slett fordi jeg ikke kan gå.

Sangen min begynner å spille på Spotify. Den som heter «Holy (Wedding Day)». I mitt hode er det Guden som prøver å få tankene mine bort fra mitt fokus på alt det som ikke fungerer, og over på det jeg har i livet mitt å juble høyt av glede for. De siste dagene har jeg i stadig større grad fått opplevelsen av fullstendig lykke og urokkelig tillit til at alt kommer til å gå bra. Det er litt slik at jeg har et vell av gode krefter inni meg, som bare må letes frem, når livet virker håpløst. Det som kan føles uhåndterbart og overveldende, er ingenting, sammenliknet med den lykkepillen Jesus er – og den nære relasjonen jeg har til ham.

I natt var en av de svært gode nettene, i romansen jeg og Yeshua deler. En av de nettene hvor jeg tenker at dersom prisen jeg må betale for å ha det så godt, er at førligheten forsvinner, da føles det som at jeg har gjort en god handel. Guden lover for øvrig at jeg skal få alt tilbake – med renter – når planen hans når sin fullbyrdelse. Det er visst noe som går igjen, hos mennesker gjennom historien med en sterk gudsrelasjon, dette med sviktende helse. Jeg kan ikke tenke annet enn at jeg er i godt selskap. «Tornen i siden» er kanskje et hinder. Men den er også et vitnesbyrd og en påminnelse, en tillitserklæring fra Gud.

«Jeg gir deg dette», sa han i en drøm en gang; «…fordi jeg vet du er sterk nok». Når følelsen av å ville gråte av glede er mer påtrengende enn følelsen av at triste tårer presser på, da har jeg ingen problemer med å akseptere «gaven». Likevel er det ingen tårer, verken glade eller triste. Det betyr ikke at jeg ikke føler. Jeg føler veldig sterkt. På tross av at de injiserer djevelske dråper med signalgul væske i stumpen min. En medisin som egentlig skal forhindre de store opp- og nedturene. Den andre avtalen jeg hadde i dag, var å ta blodprøver for å finne ut om jeg kan trappe ned på den antipsykotiske medisinen. Hvis det går i orden, slipper jeg å føle meg som en psykiatrisk pasient oftere enn tre timer, hver fjerde uke.

Snart er jeg på vei ut igjen, til dagens tredje avtale. Jeg skal på kino! Det er menigheten til en god venninne som har leid en hel kinosal, for å vise en film med religiøst og karismatisk tema. Venninnen min spurte om jeg ville være med på filmvisningen. Hun sa til og med at hun kunne betale. Det takket jeg selvsagt ja til. Har på et søtt antrekk med «Andrea Isabel» skrevet over hvert eneste plagg. Det er en hvit tights med blå og rosa detaljer, hvit genser, og hvit hettejakke med tekst på ryggen, også i blått og rosa – med litt bling i teksten. Så tenkte jeg å kombinere dette med rosa vintersko, og en turkisgrønn boblejakke. Livet er for kort til å kle seg i sort.

Smykket jeg har på er nok det jeg eier som fremkaller de varmeste følelsene. Det er smykket på bildet. Dette kombinerer Yeshuas og mitt symbol, korset og hjertet med vinger. Jeg fikk smykket i posten samme dag som pateren fortalte meg at Bryllupet er i rute, og at biskopen har satt av dagen i kalenderen sin. Jeg hadde faktisk helt glemt å ha bestilt det, så det var en god overraskelse. Men det beste var likevel mailen jeg fikk kort tid senere. I vill sovepillerus hadde jeg bestilt en rekke smykker fra Wish. Alle kom i ulike forsendelser, fra forskjellige leverandører. Og de andre smykkene kom fra butikker med merkelige, asiatiske navn. Men akkurat dette smykket ble sendt fra «God». Det var rett og slett navnet på avsender. Jeg tenker som så at dette er en fin påminnelse om at også Guden er engasjert i det som skal skje 11. august i år. Akkurat.

- Månebarn