22. mar, 2018

Pendelen

Akkurat nå har jeg hodet over vannet. Altså at jeg ikke føler jeg skal forgå i en gråtende klump av nedbitte negler og frynsete nerver. Det fins visst ingen mellomting, sånn som følelseslivet mitt er. Det er enten den dypeste fortvilelse, eller den saligste lykke. Gråtoner eksisterer ikke. Her er det godt og ondt, lys og mørke, hvitt og svart – svært kontrastfylt. Og det endrer seg ikke fra dag til dag; men fra øyeblikk til øyeblikk. Gud gav meg et mentalt bilde som skulle illustrere de energetiske svingningene som foregår. I meg, men også rundt meg. Den kosmiske energien som gjennomsyrer hele Skaperverket. Bildet var av en pendel som svinger til høyre og venstre, styrt av de to polariserende kreftene i Universet. Pendelen jeg så, vibrerte så fort og hektisk at den nesten stod stille.

Alex Himmelmann Atreyu har akkurat gitt meg en fjernhealing. Det er noe han tilbyr seg å gjøre, fra tid til annen. Men oftere er det jeg som spør om han orker og har tid. Han sier han får energi av å gi healinger. Sånn sett er det godt for oss begge. Healingen gjorde nytten sin, den. Og ikke bare gode ting kom til overflaten. Det er tanker jeg kjenner på. Tanker jeg nesten er redd for å lufte for den det gjelder. Men som må gjøres. Sier hun og er irriterende kryptisk. Alt til sin tid, mine små lam.

Så har det skjedd noe fint. To fine ting, faktisk. Det første som skjedde, var det jeg kaller et «Metafysisk Kakestykke», det de spirituelle kaller synkronisteter, og det en god venninne kaller gudfeldigheter. Jeg har jo skrevet samtaler med Gud i dag. Noe som ble sagt, var dette:

«Fortsett å gå. Du kommer til en oase snart. Og til slutt er du ute av ørkenen.

Helt ærlig, Gud: JEG KLARER IKKE MER! Det går ikke.

Med Gud fungerer det slik: Du går og går og går, til du føler alt håp er ute og du ikke klarer ett skritt til. Så må du gå enda litt lenger, og oppdage krefter i deg du ikke ante du hadde. Du blir overrasket over hvor sterk du er, og forstår til slutt at styrken ikke er din egen. Din endeløse ørkenvandring vil bli stående som et skinnende vitnesbyrd på kraften til han som vandrer side om side med deg – og som bærer deg, når beina svikter. Han som er din styrke.»

Synkronisiteten skjedde da jeg så «Sex and the City 2» på Netflix, et par timer etter denne ordvekslingen. Det er en elendig film, bare så det er sagt. Men et element i filmen, er en film Samanthas ekskjæreste spiller i. Bildet på posteren var ganske riktig av en mann som vandrer i en ørken, mens han bærer et barn i armene sine. Dette var en synkronisitet rett og slett fordi bildet av å bli båret gjennom ørkenen, hadde dukket opp i samtalen med Gud kort tid før. Min ytring gir dere vel en idé om hvor langt nede jeg kan være, når det stormer som verst. Heldigvis mangler det ikke på slike «tegn», på at historien min skrives av en som vet hva han driver med. Jeg har venner som sier jeg har nok «beviser» på at Gud er virkelig i verden, og virksom i livet mitt, at selv den mest hardbarka ateisten må spise hatten sin.

Dessverre er det ikke slik. Det er enkelte i livet mitt, som ikke vil anerkjenne Jesus, og Jesus i meg, om han så hadde bitt dem i nesa. Men etter instruks fra Himmelens Konge, skal jeg ikke irritere meg over de som ikke kjenner eller anerkjenner ham. Jeg skal derimot vise sympati. Be for dem. Unnskylde på deres vegne. De vet ikke hva de gjør, Far. Tilgi dem.

Ellers har jeg det bra. Jeg er i skrivende stund hjemme hos moren min. Hun måtte komme hjem til meg og hente meg. Jeg satt nemlig inni walk-in garderoben og skalv og gråt… Jadda, joda, neida. Jeg gjorde ikke det. Jeg kom i en taxi. Nå er forresten søknaden om TT-kort fylt ut, og sendes i morgen. Dersom jeg får det, vil det gjøre mye for meg. Da kan jeg faktisk si ja til å være med på ting jeg tidligere har måttet takke nei til. Fingers crossed!

Klokken er ganske nøyaktig to på natten. Jeg tror jeg har fått sagt alt jeg hadde på hjertet. Dermed gjenstår det bare å ønske dere en riktig fin natt, og en god dag i morgen – eller i dag, alt ettersom. Jeg blir værende hos mor til i morgen kveld. For å tilbringe tid med valpen. Han er et loddent og kjærlig ja-følelse-fremkallende element i livet mitt. Store hjerteøyne!

- Månebarn