24. mar, 2018

Kompis

I natt hadde jeg den eiendommelige følelsen av å ha ramlet inn i en Haruki Murakami-roman. Det som skjedde var faktisk det merkeligste jeg har opplevd, så langt i denne vandringen med Gud. Jeg lå våken i senga, og jeg husket at sist gang jeg så på klokken var den 05:38. Så lå jeg og lå jeg og lå jeg – i noe som føltes som to eller tre timer. Til slutt ble jeg lei. Og sjekket hva klokken var. Den var 05:44. Jeg hadde ligget i noe som føltes som en kvart natt. Men tiden stod plutselig nesten helt stille. Et lite sekund tenkte jeg det var noe galt med klokken på mobilen, eller kanskje vi hadde stilt klokkene i natt, uten at jeg var klar over det. At Guden er så allmektig at han kan få seks minutter til å vare i flere timer, var faktisk ikke det første jeg tenkte på. Men jeg tror det er forklaringen. Natten i seg selv var ikke spesielt god. Jeg våknet med et gisp tre ganger, og hadde tilbakevendende følelser av å bade i sydende svovel. Et lite stykke helvete, eller noe slikt. Jeg brukte de verktøyene jeg har for hånden. TFT ble medisinen, i tillegg til en desperat samtale med Sjefen.

Akkurat nå går det ganske greit. Men jeg skjønner at enda jeg har landet i en tilstand av vedvarende sinnsro og sjelefred, vil ikke livet slutte med å kaste vanskelige tanker og stemninger i min retning. Prøvelsene må svare til ferdighetene, er noe Guden minner meg på til stadighet. Han sier også at prøvelsene intensiveres etter ferdighetsnivået. En førsteklassing får ikke de samme utfordringene som en tiendeklassing. Dessuten ble dette sagt:

«Fortsett med TFT. Kanskje kommer svarene til deg da.

Du sier jeg har kommet til det stadiet på «Reisen» hvor de fleste takker for seg og hopper av skuta. Alle er spente på å se om jeg klarer meg gjennom denne stormen. Du er ikke mye «warm and fuzzy» akkurat nå, Gud.

Tapp inn i de følelsene. Litt mer TFT!

«Det er KRIG, må du vite!», kommer veldig tydelig til meg. «Men mannen som kan få seks minutter til å vare i tre timer, kan i aller høyeste grad sørge for at du går seirende ut av kampen!». Det er jo bra. Men han kan? Eller han vil?

Han både kan og vil :)»

Å alltid parere og avverge Den Ondes giftige piler, er visst helt hverdagslig og normalt – i dette livet. Elementet av åndskamp er ekstra sterkt om natten, når folk flest sover. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Men sånn er det altså. Vi har kommet dithen at nei-følelsene faktisk føles som at det brenner på innsiden. At det er smertefullt, at det koker. Men også dette er en del av den menneskelige erfaringen. Også disse følelsene ønskes velkommen. Og når jeg ønsker tilstanden velkommen, når jeg anerkjenner følelsene, – da slipper de nesten taket. Å si at prøvelsene er intensivert, nå de siste ukene, er ikke langt fra sannheten.

Sist jeg skrev til dere, var det for å fortelle om visjonen jeg hadde, natt til torsdag. Visjonen av en vannengel som etter en slags metamorfose var blitt til en mediterende snøskulptur. Og Gudens ord: «Upåvirkelig av sansene er nå fullført!». Å ha kommet meg hit – nok en gang – er ikke det samme som å si at jeg aldri vil få vanskeligheter kastet mot meg. Men å være i Samadhi, som er navnet på denne tilstanden, innebærer at jeg i større grad takler vanskelighetene kastet mot meg. En tommelfingerregel er denne: «Gir det deg ikke en god følelse, er det ikke fra Gud». Jeg har MANGE tanker iløpet av en søvnløs natt, som er arenaen hvor de fleste giftpilene skytes. Men Guden vil jo helst at jeg ikke skal tenke. Hadde jeg klart å la være å hoppe på enhver destruktiv tankerekke servert meg av Antagonisten, ville det ikke vært noen nei-følelse å snakke om.

Satan jobber imot meg. Men likevel er han viktig, i utviklingen og veksten til den menneskelige sjelen. Min oppgave er visst å mekle mellom de gode og de onde krefter i Universet. I samtale med Gud ble dette sagt, for et par dager siden:

«Da kan du «laste ned» hva jeg egentlig mener om spørsmålet du stilte. Nemlig dette: Den oppgaven du har i verden, er ikke å formidle hva jeg gjorde for menneskeheten da jeg døde på korset. Du skal ikke fordrive demoner og helbrede sykdom. Du skal etablere en verden hvor demoner og sykdom ikke eksisterer. Du skal bekjempe «ondskapen», én gang for alle.

Nå begynner jeg å gråte.

Hvorfor det?

Fordi du gir meg en umulig oppgave!

Ingenting er umulig for den som er kompis med både Protagonisten og Antagonisten.»

- Herregud og Månebarn -