29. mar, 2018

Fin i formen

Hallo, verden! Det var ikke meningen å være depressiv i den korte samtalen jeg postet for noen timer siden. Sånne utbrudd har jeg til stadighet, i Bønneloggen. Guden tar det ikke så tungt. Og deppa-øyeblikkene mine varer sjeldent lenge. Det svinger mye. Men jevnt over er det gode følelser. Nå har jeg akkurat vært ute en tur, for å kjøpe noe jeg trodde jeg ikke skulle kjøpe mer av. Men det var det jeg kjøpte som løsnet «proppen», så jeg kom i gang med et innlegg. Jeg kjøpte snus. Jeg er ikke stolt av det, og jeg skulle virkelig ønske jeg klarte meg uten. Jeg har faktisk klart meg uten i flere dager. Men i mangel på nikotin har det vært skikkelig skrivetørke. Ikke bare på bloggen. Den skrevne samtalen har også båret preg av manglende kreativitet. Men med en ekkel, liten pose under leppa, kommer ordene til meg – som perler på en snor. Det er fælt å si det. Men så går visst kreativitet og avhengighet hånd i hånd, ganske ofte.

I går ble jeg plukket opp hjemme, av min gode venn Fredrik. Sammen kjørte jeg, han og hans tre små barn, hjem til huset hans. Han bor et lite stykke unna, så det er ikke så ofte jeg drar på besøk. Men nå passet det fint, da han var i området i går, og bare kunne stoppe innom og hente meg på veien hjem. Så ble det en koselig ettermiddag og kveld. Med Grandiosa på menyen. Etter at barna var i seng, brukte han nærmere tre kvarter på å finne frem filmen vi skulle se. Det var problemer med Apple-TVen og streamingtjenestene hans. Men til slutt fikk han det til, og vi så filmen Valerian and the City of a Thousand Planets. Denne har blitt en favoritt, og i går så jeg den for fjerde gang.

Jeg sov på et av de mange gjesterommene i huset til Fredrik. Søvnen kom nesten helt uten vanskeligheter, enda jeg ikke hadde en eneste sovepille for hånden. Med kronisk insomnia er jeg kjent med flere ulike preparater, for å sovne. Å ligge våken i fem-seks timer mens jeg venter på søvnen, er ikke uvanlig for meg. Men de siste dagene har det faktisk gått veldig smertefritt. Jeg gir æren for det til Asea-vannet. Den mirakelmiksturen som muligens bare er vann med salt. I så fall merker jeg en sinnssyk placebo-effekt. Bare turen til bensinstasjonen i dag, var utenkelig for en uke siden. Nå trengte jeg ikke bruke stokken, engang. Å kunne gå direkte fra dusjen til garderoben uten en hvilepause for å lade opp kroppen, har ikke skjedd på flere år. Det er virkelig en utrolig bedring som har skjedd. Og jeg kommer definitivt til å fortsette med vannet. Moren min fortalte om en med ms som hadde opplevd nedgang i lesjoner, altså de hvite feltene på hjernen som indikerer at du har ms. Disse overvåkes nøye med årlige MR-bilder. Det hadde vært fantastisk om mine lesjoner også ble mindre, som følge av disse rare dråpene med selsom smak.

Enda jeg klager mye til Gud, og ikke akkurat føler meg som Himmelens Datter hele tiden, er det godt å være i den mystiske romansen jeg er i. Etter det lille utbruddet, som jeg delte i forrige innlegg, ble dette sagt:

«Det var utrolig godt! Nå har jeg fått hodet skrudd på riktig vei igjen.

Med det mener du at du plutselig husker ditt himmelske kall og din kosmiske særstilling?

Ja! :) Jeg husker hvor hodestups forelska jeg er i deg, Guden. Det er nesten ekstremsport for meg, å være lenge borte hjemmefra. Jeg glemmer deg, jo. Jeg glemmer oss!

Men så lar jeg deg ikke glemme, da. Vi finner alltid veien tilbake til hverandre. Du finner alltid veien til salig lykke og kontemplativ nærhet til en Gud som aldri slutter å minne deg på Hvem Du Er.

Unnskyld for at jeg husker så dårlig.

Ingenting å unnskylde, pusekatt. Det er bare sånn du er.»

Jeg er visst der at jeg ikke husker velsignelser mer enn akkurat i det øyeblikket de kommer. Dermed fikk jeg en søt «kakesmule» nå i kveld; et nytt «subtilt, lite drypp» av gudsnærvær. Enda mer av disse koselige oppmerksomhetene som vitner om hvor engasjert Gud er i meg, mitt liv og min hverdag. Jeg satt og hørte på en spilleliste på Spotify, med alle sangene som har vært viktige i relasjonen min med Gud. Og det var en spesiell sang jeg gjerne ville høre. I stedet for å klikke meg inn på sangen, ba jeg bare Gud om å spille den som neste sang. Jeg trykket på «neste», og så var det akkurat den som begynte å spille. I en spilleliste med 66 sanger, var det liten sannsynlighet for at nettopp sangen jeg ønsket meg skulle komme akkurat da. Men det gjorde den, og jeg sendte Guden et slengkyss som takk.

Nå må jeg avslutte. Jeg har en avtale med bestevenn og søsteren hans, som også er en god venninne. Det blir fint, tror jeg. Og med nyervervet førlighet og funksjon i beina, slipper jeg å være avhengig av å bli kjørt hjem, når jeg føler jeg vil ta kvelden. Jeg håper dere har en kjempefin Skjærtorsdagskveld, og at solen lyser litt ekstra for dere, disse dagene. Store klemmer fra meg!

Bildet er forresten fra turen jeg og Alex hadde med Kielfergen for ganske nøyaktig ett år siden. Nå må våren komme for fullt, synes jeg!