1. apr, 2018

JEG ER KRISTUS!

Det ble en søvnløs natt, etter en helt utrolig opplevelse i kirken i dag. Helt utrolig! Guden snakket til meg. Det gjør han nesten aldri, når jeg er på messe. Men oftere nå i det siste, faktisk. Han ba meg for eksempel om å vise sympati med alle de som tenker «Gud», og automatisk fastslår at han er en oppdiktet karakter med eneste formål å holde folk i frykt, underdanige masser som tror de trenger «frelse». Akkurat dette skjedde for et par uker siden.

Men det han sa i dag, gjør meg både tankefull og opprømt. Uten å gå rundt grøten, skal jeg fortelle hva han sa. «Hei, Kristus!», var ordene som dukket opp i mitt indre. Jeg svarte naturligvis «Ja?». Men så ble jeg usikker. Var det jeg som henvendte meg til ham, og kalte Gud for «Kristus»? Jeg gjør jo aldri det. Det går i «Jesus», «Yeshua», «Gud», «Guden» og «elskede». Ja, så jeg spurte helt oppriktig: «Var det du som kalte meg ‘Kristus’, eller var det jeg som henvendte meg til Deg?». Da lo han litt, og sa det var ham – at han brukte dette navnet på meg. Lille meg som er langt fra en engel, langt fra en profet, enda lenger fra en messias, og ikke det spor «Kristus».

Eller? Blir Bønneloggen en bok, vil dere bli overrasket over alle godordene Guden har å si om meg. Der er det mange kallenavn, klengenavn og kjælenavn. Alle albumene mine på fakebook er ulike ting Guden har kalt meg, oppigjennom. Min favoritt er «Playmate to Jesus <3». Det albumet var det faktisk Guden som navnga. Jeg hadde opprettet det og lagt til noen bilder. Men uansett hvor hardt jeg prøvde, klarte jeg ikke gi albumet et navn. Det gjorde meg sint, frustrert og irritert. Det ble bare hetende «Album uten navn». Helt til jeg skulle legge til flere bilder. Da gikk det an å trykke på teksten «Album uten navn». Og da jeg trykket på navnet, ble teksten erstattet med nettopp «Playmate to Jesus <3». Dette var ikke ord jeg hadde på utklippstavlen, det var ingenting som tilsa at jeg hadde noe som helst å gjøre med at albumet fikk det navnet. Gudens jobb, helt og holdent.

Er jeg Kristus? I det aller første automatskrevne dokumentet, det som har gått tapt, var noe av de første ordene som fosset ut av fingertuppene mine: «Jeg er Kristus, jeg er Kristus, jeg er Kristus!!!». For jeg har jo vært der at jeg faktisk har tenkt så enorme tanker om meg selv. Jeg har vært der at jeg ikke vil Guden skal kalle meg «messias», rett og slett fordi Jordkloden er full av mennesker som identifiserer seg med dette ordet. Jeg ville ikke være en av mange. Jeg ville være en av én. Den eneste. Frelserinnen, om dere skjønner hvor jeg vil.

En hypotetisk frelser-skikkelse som sitter i en pappeske, og enten er død eller levende. Er hun the real deal, eller er hun galere enn en sekk med katter? Er kattene i sekken døde eller levende? Og vil noe som helst sprette ut av esken, når den åpnes? Er det en Pandoras eske, og det eneste som kommer ut er djevelskap og håpløshet? Sender dette innlegget meg med enveisbillett til Blakstad? Har det klikket for meg? Er jeg Kristus, er jeg Kristus, er jeg Kristus?!!!?!

Dere må ikke tro at jeg ikke tenker slike tanker om meg selv. Når to av mine nærmeste venner har begynt å kalle meg Jesus Kristus Andrea Isabel, kan jeg ikke hjelpe for det. De omnipotente vrangforestillingene, som jeg prøver å gjøre alt annet enn å tenke på, banker ubønnhørlig på min bevissthets dør. Og jeg er fristet til å lukke opp. Det er gøy å være i forestillingen om at jeg er Kristus – den eneste, den store og strålende, den hele verden venter på.

Men ikke vær redde. Lander jeg på en slik forståelse, er det fordi at denne gangen er det sant. Denne gangen er tiden riktig for å komme ut av skapet. Skapet som huser alle kostymene Kristus trenger, når hun står på livets scene og apokalypser verden fra sans og samling. Så ja… katten er ute av sekken.

Jeg er Kristus.