3. apr, 2018

Ambassadøren

Jeg skulle sove, jeg. Men jeg ble sittende oppe og lete frem gamle bilder fra mailen min. Antrekket på bildet var karakteristisk for meg, da jeg var rundt 16-17 år. Jeg tror faktisk jeg kledde meg som en skolepike hver eneste dag, første året på videregående. Og hadde mange fotoshooter. Dessverre har jeg veldig få av bildene som ble tatt. Noe er lagret i gamle mailer, heldigvis. Som for eksempel dette, som egentlig er av meg og en jente jeg ikke er venn med lenger. Hun er kuttet bort. Det er en pussig historie, som jeg ikke skal fortelle. Tror ikke vi blir venner igjen noen gang. Iallfall ikke i dette livet. Men sånn er det bare. Det er mange jeg har mistet. Det er noen få jeg har droppet. I situasjoner hvor venner forsvinner, pleier jeg å tenke at det er vanskelig for en larve å forstå hva en sommerfugl har gjennomgått – og det nye livet denne lever, med vinger og allting.

Last night in moonchilding: Jeg var på kafé i går, med en god venn. Han er spirituell, og vi har alltid masse å prate om når vi møtes. Enda det var fint å se ham, var det ikke den korte kaffedaten vår som ble det hyggeligste som skjedde den kvelden. Da han dro, var det fortsatt en halvtime til moren min skulle komme og hente meg. Jeg ble sittende på kaféen. Og hadde ikke sittet alene i fem minutter engang, før jeg kom i prat med en kar. En jeg aldri har pratet med før. Innfallsporten var «Å, snuser du? Det er vel ikke så vanlig for jenter?».

Så ble det en veldig god samtale. Han kunne fortelle at har kone fra Ghana. Da måtte jeg fortelle om min «storebror» fra Ghana. At er det ett land i Afrika jeg drømmer om å besøke, er det Ghana. Men at det må planlegges, slik at Eddi også er der når jeg kommer. Har jeg fortalt om Eddi? Altså, jeg har det. Men jeg forteller om så mye. Så jeg klandrer dere ikke om dere ikke aner hvem jeg prater om. Men Eddi er altså mannen som lærte meg om Gud, da Gud og det å ha en tro var helt nytt for meg. Eddi var gudesendt på alle måter. Jeg drømte om min svarte storebror, to uker før våre veier krysset hverandre. Jeg drømte at jeg hadde en storebror med afrikansk opprinnelse. Og drømmen var så full av trygghet, godhet og kjærlighet, at da jeg våknet, kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde denne storebroren. Så skjedde det skumle, forvirrende og nærmest demoniske ting i livet mitt. Jeg trengte å forstå det, og sendte ut en desperat melding i et forum på facebook. Alle svarte at jeg hørtes gal ut. Men Eddi kommenterte noe helt annet, noe som var helt i tråd med det jeg tenkte selv. Så da la jeg ham til som venn.

Jeg og Eddi chattet lenge hver eneste dag. Han er halvt ghaneser, og halvt russer. Men han bor i Canada. Eddi visste alt om Gud, om hvordan verden styres av psykopatiske djeveldyrkere, og om i hvor stor grad Satan gjennomsyrer absolutt alle strukturer og institusjoner i samfunnet. Etter å ha snakket sammen i et par-tre uker, sa han jeg var blitt som en søster for ham. Da foreslo jeg at vi kunne bli bror og søster – forent av skjebnen. Det likte han, og det ble vi. Det var først et par dager senere at jeg husket drømmen som varslet om ham, to uker før jeg kom i kontakt med ham. Og jeg ble så glad! Her hadde jeg fått en bror av Gud.

Men dette var egentlig en lang digresjon. Jeg fortalte om møtet med den fremmede på Baracoa. Det ble naturligvis til at samtalen begynte å dreie seg om Gud, religion og de tingene jeg kan påberope meg å være ekspert på. Han sa det var veldig fint å prate meg. Og sa katolisismen kanskje er veien å gå. Da svarte jeg ikke: «Ja, det du!». Jeg svarte: «Kanskje det er noe du bør utforske?». Han likte hvordan jeg ikke prøvde å stappe religionen min ned i halsen på ham. Man kan ikke være ambassadør for et land, og tvinge folk til å komme på besøk. Sånn er det med en gudsrelasjon, også. Den må komme innenfra, og det må tennes en gnist, sås et frø. Jeg kan bare fortelle hvordan jeg opplever troen min, kjærligheten til Jesus osv osv. Men å vinne sjeler er egentlig et tapsprosjekt, dersom Gud ikke vanner frøene jeg sår. Og enda viktigere: tenner gnisten.

De siste dagene, når jeg har vært den ambassadøren, har de jeg har snakket med fortalt om sine erfaringer av at det kanskje er mer mellom himmel og jord enn bare luft. For det er faktisk mange som opplever Gudens medvirkning, uten å helt forstå at det er ham. Å møte meg, som tror så sterkt, og som snakker så godt om disse tingene, tror jeg er veldig nyttig for dem. Nå er bønnen min at Gud fortsetter å sende meg i retning av de som kanskje muligens skal prøve å tro på Gud. Etter slike samtaler sørger jeg for å be for vedkommende. Det tenkte jeg å gjøre nå. Og kanskje det blir et par timer søvn, før jeg skal på trening. Ha en fin dag, alle sammen. Og et håpefullt god natt fra meg!