4. apr, 2018

Krystalliseringen

Krystalliseringen av verden. Og av legemet mitt. Det er en tanke som går igjen, nå i disse dagene. Jeg vet ikke om det støttes opp om av verdens stadig økende spirituelle befolkning. Eller hva jeg baserer tanken på. Men Guden gjentar ordene «krystall», «krystallisering» og «krystall-aura» for mitt indre. Jeg tror at Asea-vannet har en viktig rolle å spille. Disse dråpene jeg tar, som har vist seg å være et løft ikke bare for min fysiske form, men også for mitt sjelsliv. Moren min bruker det også, og hun kan melde om det samme jeg opplever. Mer intense drømmer, drømmer som føles som de har en dypere mening – og som vi husker når vi våkner.

I samtale med Alex i går, prøvde jeg å forklare billedlig hvordan min åndelige utvikling føles. Det er som en trapp oppover. Hvor hvert gjennombrudd føles som at nå, nå er jeg endelig på toppen. Men så oppdager jeg, hver eneste gang jeg tror jeg er fremme, at dette bare var ett av trappetrinnene. Og at trappen aldri tar slutt. Til dere har jeg gitt uttrykk for at jeg føler jeg blir kastet gjennom ormehull. Men også dette er en ferd som aldri tar slutt. Og slik skal det vel være. Trappetrinn og energetiske omveltninger – oppgraderinger – er visst et livslangt prosjekt. Kanskje et prosjekt som strekker seg på tvers av livstider, hvis man tror på slikt.

Jeg møtte både Alex og Christine i går. Først satt jeg og Himmelmannen på kafé og hadde en veldig god samtale. Etterhvert fikk vi lov til å komme til Christine. På vei dit spurte jeg ham om han merket noen forskjell på meg nå, fra sist vi pratet sammen. Han sa at når jeg nevnte det, virket jeg annerledes. Jeg føler meg annerledes. Det er vanskelig å sette fingeren på hvor forandringen ligger. Men det kan handle om følelsen av å laste ned ordene jeg sier. Å kanalisere flotte formuleringer, fantasifulle fremstillinger og finurlige forklaringer. Hjemme hos Christine hadde vi et veldig fint møte, oss tre – med Jesus midt iblant oss. Etter en halvtimes meditasjon, hadde vi en bønnesekvens. Christine har en nådegave når det kommer til bønn, så det var hun som stod for mesteparten av ordene som ble sagt. Men jeg sluttet meg til henne til slutt, og fikk frem en ektefølt bønn. Hundre prosent på automatikk. Christine sa det var utrolig fint. Jeg sa ikke «takk». Jeg sa: «Det var ikke meg».

Ettersom jeg ikke sov noe særlig natt til i går, var det litt søvn å ta igjen i natt. Jeg hadde egentlig en avtale med en søt venninne i formiddag. Men da vekkerklokken ringte var jeg helt i ørska. Jeg slumret og sovnet, og drømte at jeg ringte venninnen min for å avlyse. Men etter hvert fikk jeg en melding om at hun satt på kaféen hvor vi skulle treffes. «Faen!», tenkte jeg. Jeg var jo sikker på at jeg hadde sagt ifra at jeg ikke orket å komme. Men så var det bare en drøm. Hun tok det ikke så tungt, og jeg tror ikke det går så lang tid før vi sees neste gang. Det håper jeg iallfall, for kaffedater med henne er noe av det hyggeligste jeg gjør.

I morgen har jeg en veldig hyggelig avtale. Til jul i fjor fikk faren min konsertbilletter av meg. Han bor ikke i Oslo. Men i morgen kommer han med fly fra hjemstedet sitt, tar flytoget hit, går i butikken for meg – og får en kopp te, dersom vi får tid. Vi har bare tid av veien, som det heter. Planen er å spise middag i byen før konserten, som begynner klokken åtte. Det er den italienske komponisten Ludovico Einaudi som har konsert. Han skriver fantastiske musikkstykker. Så da jeg så at han skulle til Oslo, en gang på høsten i fjor, slo jeg til og kjøpte to billetter. Disse fikk pappa av meg til jul. Jeg tror det blir en riktig fin opplevelse. Enda faren min ikke har noe særlig kjennskap til Einaudi, tror jeg det vil være en berikelse for ham. Han er jo glad i fin musikk. Og jeg er glad i pappaen min. Dermed ville jeg gi ham dette.

Som jeg begynte innlegget med, er ikke bare Månebarnet i endring – stadig mer intensivt, med forhøyede energier. Det som skjer i meg gjenspeiles i det som foregår i verden. Kanskje er det viktig for krystalliseringen av verden at det blir kaldere? Ja, for Fimbulvinteren virker mer og mer som en reell virkelighet. I går, 3. april, snødde det i Oslo. Denne vinteren har det også snødd i Sahara. Og Kanariøyene har opplevd kaldere temperaturer enn hva de har hatt de siste 50 årene. «Fimbulvinter» er et begrep innenfor Åsatru, og er den endeløse vinteren som skal innlede Ragnarok. Altså endetiden i Norrøn mytologi. Er apokalypsen rett rundt svingen? Vi er midt i den! Våkn opp! Trekk hodet ut av rumpa! Begynn å lytte til Gud. Det er bare han som kan redde oss. Med hjelp av den massive flodbølgen av messiaser, kristus-energien som manifesterer seg i verdens mediterende befolkning. Vil dere være en del av protagonistene i denne farsen, er det bare én ting å gjøre. Hva er det?

Jeg skal ikke si det, engang.

Takk for meg.

- Månebarn