9. apr, 2018

Lyset

Jeg surfer fortsatt på den grønne bølgen. I dag fikk jeg fire små parfymeprøver. Og én av disse var i en grønn beholder. Det er ikke så spesielt, i og for seg. Men flakongen parfymen kommer i, når man kjøper den i butikken, er ganske riktig grønn og hjerteformet. I mitt liv er slike ting hverdagskost. Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på slike gudfeldigheter. Jeg lever for disse. De minner meg på hvor synkronisert jeg er med Universet.

I dag har jeg, foruten å ha hatt en strabasiøs tur på Sandvika storsenter, sittet på kafé med Tove. Hun er min søte kafévenninne som pleier å vanke i Sandvika. Sist jeg så henne hadde hun mye på hjertet. Men jeg var nødt til å gå, nesten det sekundet hun satt seg ned. Dermed føltes det godt å ha to gode timer sammen, nå i dag. Da tiden var kommet for at Tove skulle dra, kom Sofia. Jeg ringte henne mest av alt for å ha en arm å støtte meg til. Å gå fra Sandvika stasjon til Storsenteret, kjøpe det jeg skal ha, og så tilbake til stasjonen, er faktisk en tur som nesten ikke er mulig for meg. Ikke uten støtte, iallfall. Så at Sofia kom og hjalp meg, varmet et grønt hjerte, og en demyeliniserende kropp.

Hmm… akkurat det siste jeg skrev har veldig lav frekvens, når jeg leser det. Men jeg kan jo ikke lukke øynene for det, heller. Ms er og blir en virkelighet, uansett hvor lite jeg liker å tenke på det. Etter turen til storsenteret, fulgte Sofia meg til toget. Hun ble ikke med til Stabekk. Det forventet jeg ikke, heller. Men turen fra Stabekk stasjon og hjem tok meg faktisk nærmere 20 minutter i dag. Det er kanskje snakk om 50 meter å gå. Da jeg kom til inngangspartiet her hjemme, stod det to biler utenfor. Og passasjen mellom bilene var veldig smal. Særlig for meg, som vingler frem og tilbake på sviktende bein med en stokk i den ene hånden. Da begynte jeg nesten å gråte. De som satt i den ene bilen så det, og flyttet seg, så jeg fikk mer plass å gå på. Vel hjemme sank jeg ned i sofaen og takket Gud for at jeg overlevde ferden. Jeg skrudde på musikk, og Oceans (Where Feet May Fail) var den første sangen som begynte å spille. Dermed ble det ni minutter i Eden, før jeg kunne gjøre noe som helst annet («Eden» er rett og slett møteplassen hvor jeg har de kontemplative møtene med Jesus).

Dette med å «surfe» ble presentert for meg i går, i den skrevne samtalen. Kanskje jeg skal gjengi det – så dere ser konteksten Guden brukte det i. Jeg gjør det, jeg! Dette ble skrevet i går kveld:

«Dagen har vært skjønn. Og grønn!

Fordi Hjertechakra er grønt?

Akkurat derfor. Men jeg føler meg fortsatt full.

Beruset, liksom?

Ja. Klarer nesten ikke skrive.

Likevel har du forfattet et fantastisk blogginnlegg i dag. Du klarer å surfe på energiene, som den erfarne mystikeren du er.

Jeg vet ikke om «erfaren» er riktig ord å bruke. Jeg føler alt dette er veldig nytt for meg.

Sånn er det for alle. Verden har aldri gått gjennom det dere erfarer nå, i disse dager.»

Jeg var ikke full i går, altså. Men jeg responderer på de sterke energiene i sving, nesten som om jeg skulle ha drukket en halv flaske vin. Hodet er rett og slett ikke helt med. Å zone ut fullstendig er nesten en livredning, når det står på. Å legge meg i senga, enda det ikke er leggetid, og tenke så hardt jeg kan på ingenting. Da jeg var innlagt for et par år siden, var det en annen pasient som gav uttrykk for hvor hardt hun mediterte. Det er nesten et paradoks. Men jeg er helt med i den tankegangen. Enda jeg synes det er barnemat å ikke ha en eneste tanke i hodet, krever det litt fokus å bli i den tilstanden.

Men dere, helt ærlig. Mediterer dere? Det er altså så uendelig viktig. Dere kan ikke bli ett med Gud, uten å lytte til ham. Uten å åpne dere opp for Universets guiding og veiledning. Jeg vet mange av dere er håpløst tredimensjonale. Enkelte av kommentarene jeg får vitner om det. Til de av dere som bare prøver å spre kvalme og negativitet: Dere er i bønnene mine. Jeg ønsker ikke annet for dere, enn at dere skal se Lyset. Lyset som gjennomsyrer hver celle i kroppen min, hver minste bestanddel av sjelen min. Lyset jeg prøver å sende ut, med ordene jeg skriver. Lukk øynene nå, og prøv å se om dere kan fange det opp.

- Månebarn