21. apr, 2018

Stille uke

Tiden har visst kommet for å skrive noen ord til dere. Noen ord fra livet som viser seg å være vel verdt ventetiden. Dette noe jeg har ventet på, som litt etter litt har manifestert seg, og fjerner alt jeg har av tvil om hvorvidt Guden holder de fanatiske løftene sine. «Kaken» som er fremskaffet, med forskjeller nesten ikke merkbare, engang. Men jeg merker det. Jeg merker det på en slik måte at jeg nå med hånden på hjertet kan si at jeg har kommet til Himmelen uten å dø først. At «Gudsriket» fantes inni meg hele tiden, som en mental tilstand. Som en indre opplevelse av at javisst er det intelligens bak enhver banal og verdslig detalj. Min opplevelse av at historien min skrives av det mest geniale vesenet dette universet har fremskaffet. Når sant skal sies, er det dette geniale vesenet som har fremskaffet Universet. Og det er dette vesenet jeg både er gift og forlovet med. Ordet «heldig» er millenniets underdrivelse. Men i mangel på andre ord, må jeg bare få uttrykke hvor vanvittig, fantastisk, utrolig heldig jeg føler meg. Og jeg sender en liten tanke opp til Gud og smiler med hele meg!

Månebarnet har hatt en stille uke, nesten helt uten avtaler. I dag fikk jeg på meg et søtt antrekk og var ute i et par timer. Men det var faktisk all sosialiseringen jeg trengte. Og når sant skal sies, lengtet jeg hjem til Mini-Himmel, tosomhet, Chibirom og Eden. Det ble noen minutter i kontemplasjon, akkompagnert av spillelisten «Veggis <3», så fort jeg låste meg inn i leiligheten. Men først tok jeg av meg smykket, som var en rosa choker, og hårbøylen, som var en rosa krone.

Hvordan føler du deg nå?

Å.. Ville du prate?

Det kan virke sånn, ja. Jeg må bare få si en ting.

Få høre :)

Denne uken i salig enhet og fellesskap med deg, har vært helt vidunderlig. Jeg håper du har kost deg like mye som meg.

Jeg har det, Guden. Utrolig hvor godt man kan ha det, når man gjør hjemmet sitt om til et kloster.

Hjemmet ditt, som egentlig er en enhet i det himmelske slottet du drømte om.

Ja, og sterkere og sterkere føler jeg det er slik.

Jeg skal la deg fortsette med månebarnbloggingen. Måtte bare uttrykke hvor sinnssykt fornøyd jeg er med tiden vår sammen, den siste uken.

Ja, det var Guden. Han kommer til orde på mange måter. I går kom han til orde ved at jeg gikk på bakeriet over gaten og kjøpte tre bakverk til gjestene som skulle komme på besøk. Det viste seg at jeg faktisk hadde klart å kjøpe favoritten til begge to. En elsket skoleboller, og en elsket skillingsboller. Og jeg hadde kjøpt begge deler. De var nesten litt forbløffet over intuisjonen min, som skjøt blink i den grad jeg gjorde. En banal detalj, i og for seg. Men det er altså i småtingene at Gudens medvirkning er tydeligst. Det var forøvrig kjempekoselig å ha besøk av dem. Jeg følte i større grad enn ellers at ordene fløt helt uanstrengt og automatisk. Kanskje det føles sterkere for hver gang jeg månebarner på denne måten, rett og slett fordi jeg blir mer og mer meg selv. Den jeg er ment å være; denne sommerfuglen jeg enda ikke føler jeg kjenner. Sommerfuglen som helt glatt veksler mellom å snakke larve- og sommerfuglspråk, avhengig av hva jeg snakker om og hvem jeg snakker med.

I uken som kommer er det litt mer som skjer. Jeg reiser blant annet til Bergen. Så får jeg månebarne vettet av de jeg snakker med der. Jeg tror de har forstått at det ikke er noen vei tilbake. At retningen livet mitt har tatt, ikke er reversibel. Sommerfuglen kan jo ikke krype inn i kokongen og bli en larve igjen. Skal sørge for å ta med hårbøylekronen i bagasjen, så min latente kongelighet ikke lar seg gjemme. Nå må jeg plukke ut en kjole, av de sikkert 200 jeg har i skapet, som jeg skal bruke i konfirmasjonen til lillebror.

Dermed etterlater jeg dere med en inderlig bønn: Vær gode med hverandre! Det er ikke så mye som skal til, og et vennlig smil kan gjøre hele dagen til en som har det vondt. Husk på det. Og husk på at hva dere sender ut, kommer tilbake til dere – på de mest finurlige og forbløffende måter. Det var alt, takk for meg!

- Månebarn