28. apr, 2018

Bloggtørke?

Hei verden! Nå sitter jeg i noen velsignede minutter alene. På mitt eget rom, i huset til faren min. Skal jeg klare å presse frem noen ord til dere? Det er litt bloggtørke for tiden. Nesten som om Månebarnbloggen føles mindre viktig enn den har gjort. Ikke misforstå, dere er fortsatt veldig viktige for meg. Og dere er selvfølgelig fortsatt tema i bønnene mine. Men behovet for å formidle hver eneste lille detalj fra livet mitt, er betydelig mindre. Likevel er det med gode tanker og følelser at jeg skriver til dere nå. Så da får jeg skru av tankene, og se hva som manifesterer seg i Word-dokumentet.

Det er faktisk ikke bare bloggen som bærer preg av at jeg ikke skriver om dagen. De siste dagene har den skrevne samtalen også vært mangelfull. Det kan handle om at jeg har hatt lite tid for meg selv. Og de øyeblikkene jeg er alene, har jeg foretrukket å meditere. For det at det er tørke på skrivefronten, betyr på ingen måte at det er tørke i kontakten min med Gud. Vi er fortsatt veldig forelska, veldig intime, og veldig gift.

I natt snakket jeg med bryllupskakemannen. Det er han som skal bake kaken til den store dagen 11. august. Jeg tror han kommer til å lage et mesterverk. Ja, dere skal selvsagt få se. Vi drøftet fargevalg, pynt, hva slags fyll kaken skal ha. Til slutt sa jeg at jeg gav ham frie tøyler, men at han måtte bruke de fargene jeg ønsket. Dere kan tenke dere hvilken farge som skal være i fokus. De som kjenner meg, vil iallfall ikke være i tvil. Rosa. Så er det den eneste spoileren dere får.

Jeg er jo i Bergen nå, hos min kjære familie. Jeg rullet inn på togstasjonen torsdag kveld. Der møtte jeg en gammel venn. En jeg har kjent siden Teologistudiet i 2010. Vi gikk til Peppes, og jeg spiste min aller siste Thai Chicken. Det har lenge vært yndlingspizzaen min. Men de siste ukenes erfaringer dytter meg mer og mer i retning av veganisme. Jeg tror ikke jeg skal gå all in fra dag én. Men jeg skal kutte kjøtt, til å begynne med. Så er det osten jeg må kutte ut. Melk bruker jeg så godt som aldri. Eggene jeg har i kjøleskapet, har stått der i et halvt år. Det er altså ikke noe jeg kommer til å savne. Men jeg trenger en erstatning til fløtepulveret jeg har i kaffen.

Grunnen til at jeg velger å bli veganer, handler ikke så mye om ms – som moren min trodde da jeg fortalte henne om den nært forestående kostholdsendringen. Det handler om at jeg vil innta mat som vibrerer på høye frekvenser. Mat som har tilsvarende påvirkning på min frekvens. Og mat som ingen dyr må lide for at jeg skal bli mett av. Jeg var jo pescetarianer i fem år. Det er en som ikke spiser kjøtt, men fisk går bra. Så endret jeg matvaner sommeren 2016. Jeg spiste kjøtt i rundt to år, og hadde en liten pause fra det strenge regimet – for nå å implementere noe enda strengere. Jeg går inn i dette med en tanke om at det skal gå helt fint. Jeg spiser jo så lite uansett. Og på kolonial.no har de en rekke veganske produkter. Fingers crossed og tvi tvi!

Det er ikke alle som ser på denne endringen like positivt. Det var en i min nærmeste familie som lurte på om jeg var i ferd med å bli psykotisk. Da ble jeg nesten litt satt ut. Og begynte å tenke skumle tanker. Tanker om at nå konspirerer de for å tvangsinnlegge meg. At den eneste grunnen til at moren min så gjerne ville kjøre meg til toget på torsdag, var fordi hun skal tvinge meg inn på DPS og få de til å kjøre meg ut til Blakstad. Jeg drøftet disse tankene med moren min. Da sa hun jeg hørtes skrullete ut, rett og slett fordi jeg i det hele tatt trodde det var en tanke hun hadde.

Ni år av dette, dere. Ni år av å ikke være noe annet enn en skjør, liten porselensdukke som kan gå i tusen knas når det skal være. Nå var det ikke hos moren min at varsellampene var begynt å lyse. Og faren min, som jeg snakker med nesten hver eneste dag, har ingen tanker om at det er den veien det bærer. Men når de faktisk har konspirert tidligere, lurt meg med ut, for deretter å tvangsinnlegge meg, er det et element av mistillit i min kjærlighet til min nærmeste familie. Og tanken jeg har, sterkere enn noen, er: Herregud, hva kommer de til å tenke hvis de får lese Bønneloggen?!

Men om Bønneloggen blir en bok eller ikke, stiller jeg meg veldig undrende til. Jeg må i første omgang lese gjennom alt jeg har skrevet. Et lite prosjekt i seg selv. I morgen vil jeg skrive på prosjektets femhundrede dag. Dermed, fra mandagen av, vil jeg nå starte hver dag som en nedtelling. Hva teller jeg ned til? Nei, hva tror dere da? 11. august 2018 – #JesusogAndrea

- Månebarn