29. apr, 2018

Lillebrors store dag!

God kveld, kjære dere! Jeg håper dere har det bra, og at helgen deres har vært fin. Månebarnet har absolutt ingenting å klage på. Hun har jo fått kle seg som en prinsesse i dag! Anledningen var lillebror sin konfirmasjon. En stor dag på alle måter. Hovedpersonen var så fin i dag. Verdig og moden. Det var flere som påpekte hvordan han nå «trer inn i voksenlivet». Blant annet meg selv, på kortet jeg hadde laget. Dagen ble noe i nærheten av perfekt. Maten var god, sammensetningen av mennesker upåklagelig, talene var flotte, og hedersgjesten koste seg veldig. Her hjemme har vi oppsummert dagen, og jeg ble spurt hva jeg likte best. Mitt favorittøyeblikk fra i dag, var nok talen søsteren min holdt for lillebror. Det var både inderlig og rørende, og det var nok flere i lokalet som kjente på varme følelser – i møte med hennes varme følelser. Jeg er, når sant skal sies, veldig glad i hele den bergenske familien min. Og det er fint å føle jeg er del av en flokk, eneboer og eremitt som jeg er.

Hva synes dere om kjolen? Bonusmamma mener jeg har begynt å kle meg mer spesielt den siste tiden. Jeg vet ikke om jeg er enig. Men det er mulig jeg har tonet ned eksentrisiteten på tidligere bergensturer. Å kle meg som noe i nærheten av en prinsesse er noe de fleste kan være enig i at jeg gjør. Kjolen fra i dag er (som så mye annet jeg eier) kjøpt på YesStyle. Fra et klesmerke med navn Candy Rain. Jeg vet faktisk ikke hvor mange kjoler jeg har fra akkurat dette merket. Det er klær jeg har følt det har stått mitt navn på. Slik rettferdiggjør jeg shopping. «Det er jo laget for meg!», tenker jeg, og bestiller den ene flotte kjolen etter den andre. Nå har jeg ikke plass til mer, og jeg er nesten redd klesstativene skal knekke sammen av vekten til alle kjolene. Noen er jeg mer knyttet til enn andre. Men alt har affeksjonsverdi.

Litt av en nonne, eller hva? Dere vet, det er ikke sjeldent jeg trekker frem shopping som en synd, når jeg går til presten for å skrifte. Noen ganger tror jeg han smiler litt inni seg, fordi det er det eneste jeg legger frem under et skriftemål. Jeg antar vi alle har våre «demoner». Min største last er rett og slett at jeg føler klærne jeg ser på ulike nettbutikker, har Månebarnet skrevet over det hele, med store, glitrende bokstaver. Når jeg snakker om dette, må jeg fortelle en artig detalj om jakken jeg har på meg på bildet. Det er et eksemplar av den perfekte olajakken. Den jeg hadde designet i hodet mitt, hatt et mentalt bilde av – i flere måneder. Da jakken jeg hadde fantasert om dukket opp i levende live, som en annonse på face, følte jeg ikke at jeg hadde noe annet valg enn å bestille den. Den har blonder og perledetaljer, som ikke er så synlig på bildet.

Men nok om det. Dette ble visst et innlegg om klær. Det var jo ikke meningen. Kanskje jeg skal skrive om meditasjonen jeg hadde for noen minutter siden. Den ble gjort i fellesskap med Sankt Nicholas, min mediterende venn «på andre siden av dammen». Det første som skjedde mens jeg mediterte, var at jeg fikk en visuell beskjed. Det var Guden som viste meg en Barbiedukke. Så signaliserte han at nå hadde han pyntet favorittdukken sin, løftet henne ut av dukkehuset, og tatt henne med på et dukketreff, for å sosialisere med alle de andre dukkene. Det var altså et bilde på det jeg har gjort i dag. For vi var faktisk litt over 60 mennesker i konfirmasjonen. Og det var mange hyggelige folk å snakke med. Likevel merker jeg, i slike sosiale settinger, at jeg er en skikkelig innesluttet person. Mine eneboer- og eremittendenser lar seg visst ikke skjule. Men joda, jeg koste meg veldig.

Likevel var det veldig godt å komme hjem til rommet mitt her hos pappa. Det ble altså påbegynt en meditativ hyggestund, i fellesskap med denne mannen jeg har blitt så glad i. Etter rundt 20 minutter ble jeg høflig anmodet om å komme ut i stua for å drøfte dagens begivenheter med resten av flokken. Dermed lot jeg Nicholas fullføre resten av meditasjonen i ensomhet. Men han, som meg, er egentlig aldri ensom; aldri alene. Han har jo også en ganske allmektig venn; alltid tilstede. Det er kanskje derfor vi har blitt så glade i hverandre. Vi finner resonans i hverandres tanker om Gud og verden. Noen ganger når jeg snakker med Nicholas, blir jeg litt målløs av all kunnskapen han har. Andre ganger er ordet «ærefrykt» dekkende. Og det er en følelse jeg så godt som aldri kjenner på.

Ja, det var litt om dagen min. Dagen som snart skal drøftes og oppsummeres i Bønneloggen. Dette blir dag femhundre av skriveprosjektet mitt. Planen, da jeg begynte å skrive, var at jeg skulle skrive i femhundre dager. Men det føles ikke som rett tidspunkt å avslutte riktig enda. Dermed skal jeg opprette et nytt dokument i morgen, hvor jeg teller ned til Bryllupet 11. august. Hmmm… da må jeg vel regne ut hvor mange dager det er igjen før den store dagen. Og så kan jeg ikke skippe å skrive noen dager, for da blir det krøll i nedtellingen. Kanskje jeg skal begynne nedtelling her på Månebarnbloggen, også? Vi får se. God natt alle sammen. Og takk for meg!

- Månebarn