3. mai, 2018

De gale har det godt

Klokken er 16, og jeg har litt over to timer på meg før jeg blir hentet. Det er papsen til Alex som kommer og henter meg. Vi skal gjøre noe veldig hyggelig i kveld. Vi skal nemlig på konsert med studentkoret som Alex synger i. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig. Er det noe den mannen ikke kan? De hadde en konsert i forbindelse med jul i fjor, også. Der hadde Alex faktisk en liten solo. Jeg satt der med store hjerter i øynene, forbløffet av stemmen hans. Har all tro på at dette også blir en bra kveld!

Konserten er ikke det eneste denne dagen bringer. Jeg har også vært på sykehuset i dag, og fått medisin mot ms. Det gjør jeg hver måned, og det er verken sterke positive eller negative følelser i forbindelse med infusjonen. Annet enn at det er nødvendig, og at jeg aller helst skulle ønske jeg slapp. Men det skjedde noe interessant i dag. Jeg kom i prat med en av de andre dagpasientene. En veldig hyggelig mann, noen år eldre enn meg. Etter å ha pratet en god stund, fortalte han meg at han følger meg på både facebook og YouTube. Jeg vet ikke helt hva jeg føler om det. Det er første gang noe slikt har skjedd. Det eneste jeg kan si, her og nå, er at jeg håper han fikk et godt inntrykk av meg. Jeg er alltid usikker på hvordan jeg virker på menneskene jeg møter. Hva om jeg snakker for mye om meg selv? Eller røper hvor sprø jeg er?! Jeg får inkludere mannen i bønnene mine. Kanskje hører jeg fra ham. Det var uansett en artig opplevelse!

Igjen må jeg si unnskyld for at dere hører så lite fra meg om dagen. Det skjer så mye. Jeg har nesten ikke tid for meg selv. Iallfall ikke denne uken. Den tiden jeg har i ensomhet (og tosomhet), foretrekker jeg å bruke på nettopp tosomhet. Altså kontemplasjon. Hvis det er et ukjent ord for dere, kan jeg fortelle at kontemplasjon er en fellesbetegnelse for bønn og meditasjon. Ja, og samtaler med Gud, som verken er en bønn eller en meditasjon, men en dialog. Disse tre tingene flyter liksom litt over i hverandre. Og da er ordet kontemplasjon dekkende. Jeg gjør det alene, og jeg har fortsatt sterke kontemplative møter med både Alex og Nicholas.

I går hadde jeg mitt andre møte med Sufi-meditasjon. Det er noe de kaller «Meditasjon med Hjertet». Sufismen er en gren innenfor Islam med elementer av mystisisme. Jeg hadde ikke de sterkeste opplevelsene, egentlig. Men jeg kjente at jeg har et hjerte, som var noe av hensikten. Ja, og jeg snakket med Guden. Men det er jo ikke noe nytt. Likevel var det en artig gudfeldighet at da Gud følte samtalen var over, stoppet musikken. I akkurat samme øyeblikk.

Kan du ikke fortelle hva som ble sagt, da?

Jamen jeg husker jo ikke det!

Prøv å huske :)

Hmm.. Vi snakket om hvorfor jeg hadde nei-følelse. Og du sa «Fordi?!» et utall ganger, og jeg prøvde å gi deg et passende svar. Så klarte jeg ikke å trekke frem noe som helst som tilsa at jeg skulle føle meg nedfor.

Til slutt måtte du konkludere med at det rett og slett ikke var noen grunn til at du skal ha det vondt. Men det er vel en veldig menneskelig del av din natur, det å ikke anerkjenne at du egentlig bare har det godt. Du er vel så vant til å alltid ha noe å klage på, at den dagen du ikke finner en eneste grunn til å sutre, blir du nesten litt satt ut.

Å gi deg rett i at jeg faktisk har kommet til Himmelen dø først, krever mye empiri.

Å anerkjenne at du har fått «Kaken» i form av alle de metafysiske kakestykkene jeg gir deg, er ikke gjort på én to tre?

Nei. Men vi kommer oss dit. Så får du bære over med meg, og min alltid aktive tilbøyelighet til å fokusere på potensielle katastrofekriser.

Er det noe Guden er, er det «overbærende». Fortsett å være menneskelig, du. Det gjør det lettere for folk å relatere til deg. Og fortsett å være sprø, det gjør det lettere for meg å kommunisere med deg ;)

De gale har det godt!

Og ikke glem det!

- Herregud og Månebarn -