4. mai, 2018

Hverdag

Når du føler på det motsatte av ærefrykt, i møte med Gudens guddommelige guddom. Jeg er litt der nå. At livet i lys av at Gud styrer alt, rett og slett føles hverdagslig. Helt alminnelig. Men ikke på en negativ måte. Det er bare godt. Det er… hverdagen som bruden til Guden. Og hva er vel livet, om ikke alle hverdagene?

Gud sa for noen år siden at han aldri kommer til å slutte å plage meg. «I will never stop vexing you», sa han. «Vexing» kan oversettes til «irritere». Det er liksom disse små triggerne jeg vokser på. Det er ting som kan fremstå som store og uoverkommelige utfordringer, eller små irritasjonsmomenter, men som egentlig bare er øyeblikk i livet plassert der som leksjoner. Gud sa noe klokt om dette, i den skrevne samtalen her om dagen. «Og hva er man en soldat for, om ikke for å være i kamp?».

En liten indre kamp jeg er i nå, er tanken om jeg skal forsøke å gi ut Bønneloggen som en bok eller ikke. Jeg har egentlig landet på at det er altfor selvsentrert, egosentrisk og navlebeskuende, til at noen skulle hatt interesse av å lese det. Guden er visst ikke helt enig. Jeg har sagt at jeg kan jo prøve. Sende manuskriptet til noen forleggere. Men tanken min er egentlig at jeg legger hele prosjektet på is, og begynner på et nytt dokument litt senere. Et dokument som skrives for offentlighetens øyne. Det er nemlig ikke Bønneloggen, slik den er nå. Den er en invitasjon inn i mitt innerste, hemmelige liv. Samtalen mellom et ektepar. Med tilhørende avsløringer og hemmeligheter.

Det er mange som kan komme til å reagere negativt på denne samtalen. Jeg skal ikke si jeg baksnakker folk. Men jeg er helt ærlig, og drøfter alle følelser med Gud. Følelser om mennesker i livet mitt jeg egentlig skal være glad i. Men som… ja… irriterer meg. Grunnene er både små og store. Likevel kommer jeg alltid frem til at jeg elsker disse menneskene. Og sier unnskyld til min samtalepartner for at jeg ikke utelukkende har gode følelser for de det gjelder. De fleste navnene er endret. Men kjenner du meg godt, vil du forstå akkurat hvem det er jeg prater om.

Ja, det var litt om det som foregår på innsiden. På utsiden skjer det ganske mye fint. I dag har jeg vært med min aller beste venn i hele verden. Han som har vært en viktig del av livet mitt i over ti år. Han har i lang tid lovet meg en middag med kalvefilet, som han hadde i fryseren. I dag ble kalven fortært. Skikkelig politisk ukorrekt kjøtt. Men det var veldig godt. Og jeg tror faktisk middagen i dag blir et punktum for min kjøttspisekarriere. At jeg heretter skal ta sikte på å fjerne animalske produkter fra kostholdet mitt. Når leverposteien, makrell i tomat’en og osten i kjøleskapet er spist opp, skal jeg bestille vegansk mat fra kolonial.no. De har nemlig et ganske godt utvalg av slike ting.

Jeg har hatt en veldig aktiv uke. I går var jeg jo, som jeg nevnte, på konsert med koret som Alex synger i. Det var en kjempegod opplevelse. De er virkelig superflinke! Jeg snakket med Nicholas om planene mine i går, før jeg ble hentet. Da sa stemmen i hjertet hans at jeg måtte spise litt kake. Ja, for Nicholas prater også med Gud. Og når Gud ber meg kjøpe kake, kan jeg jo ikke gjøre noe annet enn å adlyde. Dermed kjøpte jeg ett stykke sitronkake, og ett stykke brownies, før konserten begynte. Om det var «kake» av metafysisk karakter, er litt uvisst. Men som jeg sa til Nicholas i dag, føler jeg nesten jeg er… jeg vet ikke… så vant til disse synkronisitetene, at jeg nesten ikke legger merke til det lenger. Det er bare livet mitt; hverdagen min.

Det merker kanskje dere også. At jeg ikke føler det samme sterke behovet for å dele alt med dere. Hendelsene er der. De små og store bevis på Gudens medvirkning fortsetter å manifestere seg. Men dette påtrengende formidlingsbehovet er mye svakere. Likevel popper jeg innom for å holde dere oppdatert. Dele deler av Månebarnhverdagen med dere. Jeg skal avslutte nå. Men først skal jeg fortelle om en ørliten gudfeldighet. En gudfeldighet som involverer tre stykker jeg er glad i.

Tre stykker i livet mitt har helt uavhengig av hverandre fortalt om å ha pratet med meg, uten at jeg har vært tilstede. Det var først en av mine kjæreste venner, som pratet med et bilde av meg som hang på veggen (dette bildet), da han var på besøk en gang. Jeg var på do idet dette skjedde, så rent fysisk var jeg ikke tilstede. Så var det en god venninne som kunne melde om at hun hadde hørt stemmen min. Det interessante er at idet dette skjedde, var jeg i en gruppemeditasjon, og tenkte ganske riktig på denne venninnen ett lite sekund. Hun kunne ikke huske akkurat hva det var jeg sa. Men hun var rimelig sikker på at hun hadde hørt stemmen min. Det siste som skjedde, var en internettvenn i Spania. Han hadde også opplevd å prate med meg. En helg helt uten at han var online, engang.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om disse hendelsene. Men jeg antar det er sjelsenergien min disse menneskene har pratet med. Akkurat hva «sjelsenergi» er, kan jeg ikke fortelle dere. Men jeg antar det er godt. For sjelen min er utelukkende god. God natt, kjære dere. Månebarnklemmer fra Månebarnet!