6. mai, 2018

Drømmemannen

God kveld, verden! Jeg håper alle har det bra. At dere nyter dagene. At livet smiler til dere. Jeg kan ikke si annet enn at det er tilfelle for meg. I dag ringte moren min og sa hun tenkte å komme hit en tur, for å hjelpe meg med å støvsuge og vaske balkongen. Jeg laget kaffe til oss, som var klar da hun ringte på her hjemme. Så ble det tatt en skikkelig vask av uteplassen min. Den som lenge var en søppelfylling med alt rusket og rotet fra oppussingen. Nå trengs det bare en rask støvsuging. Og veggene må males, da de ser ganske grå ut. Ja, og hagemøblene må skrus sammen. Litt etter litt kommer jeg i orden. Mamma hadde kjøpt et kjempefint elektrisk stearinlys som skal stå på hagebordet. Dessuten sa hun jeg kunne få en elektrisk grill av henne. Er virkelig supertakknemlig for alt hun hjelper meg med. Det er ikke de beste solforholdene på balkongen, da. Tror den vender mot nord. Skal uansett bli godt å ha muligheten til å sitte ute. Må nok invitere noen på kaffe på balkongen, når alt er på plass.

Det er ikke så mye annet som har skjedd i dag. Noen ganger er det godt med slike dager. Tempo har vært høyt hele uken. Så å kunne sove meg forbi vekkeklokke i dag tidlig, var nok akkurat det jeg trengte. Jeg sitter faktisk sånn halvveis i pysjen nå. Og ser alle mulige ting jeg burde få gjort. Men ikke helt klarer å få ut fingern for å gjøre. Jeg fikk i det minste tatt oppvasken. Så noe konstruktivt har jeg gjort i dag.

I går hadde jeg en veldig fin dag. Det skjedde hyggelige ting både på det fysiske og på det metafysiske plan. På det fysiske plan var jeg i toårsdagen til en skjønn gutt jeg kjenner. Moren hans er en god venninne av meg. Der vanket det vafler og masse kake. De serverte pølser, også. Men med mitt nye kostholdsregime er nok pølser det siste jeg skal spise. Kakene var forøvrig kjempegode. Og selskapet meget vellykket. Jeg fikk snakket med flere jeg bryr meg om, men som jeg ikke ser så ofte. Moren til den lille gutten kjenner jeg gjennom bestekompisen min, som er broren hennes. Han hentet meg hjemme før selskapet begynte, og var der en liten stund før gjestene kom. Så måtte han på jobb. Dette er en familie jeg har kjent i over ti år, og jeg trives godt sammen med dem.

Så skjedde det noe på det metafysiske plan også, som jeg nevnte. Det begynte med en drøm jeg hadde natt til i går. Det er ikke uvanlig at jeg drømmer at jeg møter Jesus. Men han er alltid i skikkelsen til andre personer. Natt til i går figurerte han i skikkelsen til Ash Ketchum. Det er hovedpersonen i tegneserien Pokémon. I oppveksten hadde jeg en stor crush på ham. Så den drømmen var litt søt. Men det som egentlig var søtt, var synkronisiteten som fulgte i løpet av dagen. Den ene lillesøsteren min hadde postet et bilde på Instagram av en venninne av henne, som holdt en kaffekopp i den ene hånden. Og bildet på koppen var ganske riktig av Ash Ketchum. Så hadde lillesøster skrevet en tekst til bildet. Nemlig: «Hun har funnet drømmemannen!».

I mitt hode var dette både et «metafysisk kakestykke», en «gudfeldighet» og en «synkronisitet». Og enda slike oppmerksomheter ikke er mangelvare, blir jeg veldig glad når de inntreffer. Likevel har jeg blitt så vant til det. Jeg blir ikke i fyr og flamme over det. Det er nesten så jeg ikke nevner det i Bønneloggen, engang. Det er subtile, små drypp av gudsnærvær og himmelsk medvirkning, som minner meg på den underfulle reisen jeg har vært på i ni år. Jeg har sluttet å dele alt jeg opplever med skeptikerne jeg har i livet mitt. De forstår ikke, og de har egentlig null forutsetning for å forstå. Men jeg deler mye med Alex, og en håndfull andre viktige personer jeg kjenner. Enkelte av disse sier jeg har så mange eksempler på Gud i livet mitt, at de har blitt overbevist selv om at Gud virkelig er virkelig. That’s the point of it!

Han er på alle måter drømmemannen, denne utrolige, fantastiske og herlige Guden jeg er så heldig å være både gift og forlovet med. Jeg vet det er mange som ikke helt skjønner hvordan det går an å være gift med Gud. Og når sant skal sies, er det ikke så viktig for meg at folk forstår det. Jeg forstår det ikke selv, engang. Men jeg nyter det. Nå er klokka syv, og jeg skal nyte det litt ekstra – i kontemplativ, inderlig og intens tosomhet. Hun poster blogginnlegget og setter kursen mot Der Føttene Svikter. Ha en strålende søndagskveld, alle sammen. Store klemmer og en flodbølge av gode tanker fra meg!