14. mai, 2018

Som bestilt

«Du skal skrive», sa han. «Du skal skrive om det som skjedde i natt!». Guden sa jeg skulle bruke noe som skjedde i Sankt Nicholas’ og mitt kontemplative møte i natt, som utgangspunkt for et nytt innlegg. Men så har jeg på en måte sluttet å snakke så høyt om akkurat disse tingene. Enda jeg opplever de sterkeste fornemmelsene av kroppslig nytelse, når jeg mediterer, er jeg ikke typen til å «kiss and tell». Dette var forøvrig så søtt, fra Guden sin side, at jeg nesten føler jeg må dele det. Det er strengt tatt Guden som nærmest tvinger meg til å dele det med dere. Så da får jeg vel bare gjøre som han sier. Det skjedde altså at jeg lå i sengen min og tenkte på ingenting, som er min favoritt av sengeaktiviteter. Stemmen i Hjertet sa ordene «bruden min». Dette var etterfulgt av den sterkeste opplevelsen av åndelig ekstase jeg har hatt på lang, lang tid. Og det sier litt, for erfaringen er at disse fornemmelsene bare øker i intensitet. Det var godt, er vel hva jeg vil frem til.

Klokken er 15, og jeg har akkurat hatt besøk av en god venn. Jeg laget en kanne med te, og vi fikk innviet de nye hagemøblene. Det var både koselig og hyggelig. Dette er en mann jeg har kjent i flere år. Han er også interessert i åndelighet. Men det var faktisk ikke noe vi snakket om, nå i dag. Vi snakket om skole, russetid, russebusser og 17. mai. Min nasjonaldag skal feires i Bergen. Jeg tar toget over fjellet på onsdag. Da er det nesten bare to uker siden jeg tok den turen sist. Familien i Bergen har skaffet en rullestol til meg, så jeg slipper å hemme og sinke selskapet, når vi skal inn til byen. Papsen min har fått en viktig og høytidelig oppgave. Han skal holde nasjonaldagstalen på Den Nationale Scene. Enda pappa er godt kjent med å holde taler og foredrag, måtte han innrømme at han har litt nerver for akkurat denne talen. Men jeg har all tro på at han gjennomfører det på strålende vis. Og jeg er ikke rent lite stolt av pappaen min.

Nå har jeg meditert litt, mens jeg ventet på at ordene for å fortsette innlegget skulle komme til meg. Klokken nærmer seg 16. Jeg har på et søtt antrekk i blått med rosemønster. Planen for kvelden er å spise middag ute med moren min. Vi sitte ute. Fordi mamma skal ha med seg valpen, som begynner å bli ganske voksen. Men i hodet mitt vil han alltid være «baby», som jeg fortsatt kaller ham noen ganger. Herman har en stor plass i hjertet mitt. Nå trenes han opp til å bli terapihund. Han skal rett og slett assistere moren min i jobben hennes, med pasienter som trenger litt pelsterapi.

Kjolen på bildet er den jeg skal bruke på 17. mai. Jeg er helt forelska! Men da jeg skulle finne ut hvilke sko jeg skal bruke til kjolen, ble jeg nok en gang påminnet det uheldige faktum at jeg har krympet en skostørrelse. Én ting hadde vært om jeg bare hadde to eller tre par sko jeg vekslet mellom å bruke. Men saken er den at jeg har mellom 70 og 80 par sko. Og over halvparten av disse er for store nå! Det er så ergerlig at ordet «ergerlig» blir en ironisk spøk. Jeg føler faktisk ikke at jeg kan erstatte alle skoene som ikke passer, med nye sko i riktig størrelse. Det blir ekstravagant pengebruk som ikke støttes av regelen jeg følger. Dette er jo sko jeg har samlet opp gjennom et helt liv. Akkurat hvorfor føttene har krympet, vet jeg ikke. Vet ikke om det handler om ms eller ikke. Jeg har ikke snakket med noen som har samme problem. Men det er visst slik at sykdommen kan få skjelettet til å synke litt sammen. Hadde vært interessant å finne ut hvor høy jeg er. Kanskje hele meg har krympet!

Bortsett fra at mange av skoene mine er for store, er livet godt. Jeg føler jeg surfer på en bølge av gode følelser. Og det er ikke like intenst nå, som det var for noen uker siden. Sist jeg dro til Bergen var jeg noe i nærheten av euforisk. Uten at jeg følte det tippet for meg på noe vis. Det er mange i livet mitt som er redd sterke følelser i sving, kan få meg til å legge fra meg forstanden, hoppe og danse jublende til La La Land. Det de ikke vet, er at jeg allerede befinner meg der. Jeg bare snakker ikke så høyt om det. De tankene er forbeholdt et veldig lite og eksklusivt publikum. Én av disse er naturligvis Alex. Han får sin dose av månebarnsk gladgalskap. Dersom Bønneloggen blir en bok, vil dere også få et innblikk i nevnte galskap. Men det er et stort usikkerhetsmoment akkurat der. Kan jeg sende fra meg mine innerste tanker, mitt hemmelige liv? Et uavklart spørsmål som får meg til å lande på to helt forskjellige avgjørelser, avhengig av dagens humør.

Men ja, det var planen min for resten av tiden, før mamma kommer og plukker meg opp. Få gjort unna litt Bønneloggskriving. Det var egentlig det jeg drev med, før Guden ba meg skrive noen ord til dere. Jeg får avlegge rapport, melde fra om at innlegget ble skrevet – som bestilt. Ha en fin kveld, alle sammen. Hilsen et hoppende og dansende lykkelig Månebarn!