18. mai, 2018

Søke tilfukt

Hei, verden. Jeg er fortsatt i Bergen. Men akkurat nå lengter jeg hjem. Jeg var i en utrolig god flow; i et utrolig godt humør. Men plutselig sank frekvensen min med femti hakk. Og jeg var nødt til å trekke meg tilbake; søke tilflukt hos Gud. Han sa jeg måtte sette på en fin sang og la ham kysse bort nei-følelsene mine. At det alltid fins en kur. Den eneste sangen jeg kunne tenke meg å høre på, var «Gi meg Jesus, bare Jesus». Så nå har den gått på repeat en god stund. Jeg er fortsatt ganske utafor. I den grad at jeg nesten tok til tårene, for noen øyeblikk siden. Det burde ikke være slik. Det har jo vært en veldig fin dag. Jeg har for det meste bare sittet ute i solen og pratet med lillesøster, kjæresten hennes og pappa. Og spist is! Humøret burde være på topp. Men det er det ikke.

Likevel har jeg fine ting å melde om. Jeg har i noen uker prøvd å få en kunstner til å lage et bestillingsverk for meg. Ettersom jeg skal «gifte meg» (som er hva jeg kaller konsekreringen 11. august), men uten en fysisk brudgom, ser jeg behovet for noe i nærheten av et bryllupfotografi. Noe noen kan male for meg. Et bilde av meg i brudekjolen min stående forelsket og lykkelig ved siden av brudgommen. Den første jeg spurte var en kunstner som aldri svarte. Enda vi hadde snakket om bestillingsverket for noen måneder siden. Deretter var jeg i kontakt med en kunstner som var mer i nærheten av en naturmystiker. Han ville gjerne male bildet for meg. Og jeg tror resultatet hadde blitt både spennende og sterkt.

Men valget falt likevel på kunstneren Ricardo Brandao. Jeg har delt kunstverk av vedkommende tidligere, her på bloggen. Fordi det ved flere anledninger har skjedd at ting han har malt, har svart direkte til ting som har skjedd på min åndelige vandring, i relasjonen min til Gud. Et eksempel er dette bildet, som jeg i lang tid har hatt som bakgrunn på mobilen min. Det skjedde, skjønner dere, at jeg mediterte. I meditasjon fikk jeg en visuell beskjed av en jente på en huske. Samme kveld dukket dette bildet opp i newsfeeden min på facebook. At kunstneren takket ja til å ta oppdraget, føles helt perfekt. Og det føles også ganske essensielt at personen som skal portrettere min union med Kristus, faktisk er en kristen(!)

Der ble det en liten stopp i skrivingen. Jeg fikk rett og slett ingen ord, enda så hardt jeg lyttet. Det viste seg at Guden ville jeg skulle skrive noe annet, før jeg fikk fullføre innlegget. Det som ble skrevet, er teksten på forsiden av JesusogKristus.com. Den har ikke blitt oppdatert på lang tid. Så da var det vel på tide.

Humøret er fortsatt ikke på topp. Jeg vet hva det er som plager meg. Men jeg tror ikke jeg skal dele det med dere. Det var nesten så jeg ikke ville dele det i Bønneloggen, engang. Fordi tankene mine fikk meg til å føle meg både smålig og barnslig. Gud gav meg forøvrig ikke noe annet valg enn å skrive om nei-følelsene mine. Graden av ærlighet i disse dokumentene, er hva som gir meg tanker om at Bønneloggen på ingen måte bør leses av andre enn meg, og muligens et knippe utvalgte mennesker i livet mitt. At jeg rett og slett ikke kan dele disse svært personlige samtalene med verden. Når jeg drøfter det med venner, er responsen for det meste positiv. At jeg bør dele det; at jeg absolutt burde sende manuskriptet til en forlegger. Når jeg drøfter det med familien, er ikke responsen like støttende og positiv. Men så er jeg ikke spesielt åndelig i familiens øyne. Snarere tvert om.

Det er kanskje derfor jeg lengter hjem. Jeg lengter hjem til samtaler styrt av Hellig Ånd, til mennesker som vibrerer på samme frekvens som meg. Jeg lengter spesielt etter Alex. Et møte med ham er alltid preget av god energi. Preget av følelsen av å snakke helt uten tanker. Jeg har jo «snakket uten tanker» her i Bergen, også. Men ikke om de tingene jeg helst vil snakke om. Ikke om de tingene som gir meg de karakteristiske boostene av ja-følelse som kjennetegner møter med for eksempel Alex. Får høre med ham om han vil ta en telefonsamtale, litt senere i dag.

Men nå må jeg avslutte. Det vanker grillmat her hos paps. Det fins ingenting i huset jeg kan grille. Så da får jeg nøye meg med salat og maiskolber. Er ikke spesielt sulten uansett. Og kunne egentlig vært strålende fornøyd med å sitte for meg selv og høre på «Gi meg Jesus, bare Jesus» hele resten av kvelden. Likevel kom jeg ikke hit for å være alene med Gud. Enda jeg føler to-tre dager uten å snakke med en sjel, hadde vært midt i blinken akkurat nå. Eremitt-tendensene føles sterkere og sterkere, med andre ord. God kveld til dere, da. Kos dere litt ekstra i varmen. Klemmer fra meg!