19. mai, 2018

Den trettende

Det er en første gang for alt. I natt hadde jeg en av disse søvnløse nettene, hvor det skjer store og betydningsfulle ting på det metafysiske plan. Det som skjedde for første gang i natt, var at Jesus sa jeg skulle prate med Paulus. Vet dere hvem det er? Han regnes for å være den trettende disippelen. Han var en intens motstander av kristendom, og forfulgte de som bekjente seg til Jesu lære. Helt frem til han hadde et sterkt møte med Jesus selv. Etter Jesu død, oppstandelse og himmelsprett. Etter dette var han en av de ivrigste forkjemperne for Jesus. Han dannet menigheter, og skrev flere brev til disse. Brev som til og med har blitt inkludert i bibelen. Det er fælt å si det. Men jeg har mislikt Paulus så lenge jeg har vært en kristen. Jeg har ikke forstått ham, ordene hans, synspunktene han kommer med. Det handler i hovedsak om at deler av religionens utdaterte kvinnesyn, stammer fra Paulus’ brev. I tillegg til noen ganske homofiendtlige tekster. Så i stedet for å fordype meg i brevene, prøve å forstå de, har jeg ignorert Paulus. Jeg har snakket med mange troende, som har forstått min skepsis til denne mannen. Og utfra de samtalene, har jeg alltid kommet frem til at uten Paulus, ville det ikke vært noen kristendom.

Den siste jeg drøftet Paulus med, var Sankt Nicholas. Han kunne fortelle at han hadde snakket med Paulus. Og at han likte ham veldig godt. At han både er intelligent og vittig. Så da jeg tok kontakt nå i natt, hadde jeg Nicholas’ opplevelse i bakhodet. Det ble en god samtale. Det føltes nesten litt høytidelig. Fordi jeg aldri har anerkjent Paulus som en mann med noe som helst vettugt å komme med, men at han likevel ønsket å prate med meg, enda så negativ jeg har vært. Han kom med fine innsikter, da vi pratet sammen. Han var også veldig respektfull. Nesten så jeg følte jeg ikke fortjente det, etter min obsternasige ignorering av ham. Det var forøvrig ingen vonde følelser. Men han gav meg en hjemmelekse. At jeg skal fordype meg i brevene hans. Så da har jeg en date med bibelen, og kanskje med Paulus selv, de neste dagene.

Sangen som spilles på repeat, er fortsatt «Gi meg Jesus, bare Jesus». Jeg får slike hang ups noen ganger. Familien er ute på vift. De to eldste søsknene mine kommer med sine respektive kjærester, litt utpå ettermiddagen. Og i kveld samles vi alle for å spise middag sammen. Jeg hadde egentlig en avtale i dag. Men den ble avlyst, fordi han jeg skulle møte følte seg dårlig. Det var litt leit, for jeg hadde gledet meg til å se ham. Men når kroppen sier nei, må man bare lytte.

Apropos lytte. I natt hadde jeg en av disse lytteøvelsene jeg ofte har med Gud. Hvor jeg skrur av tankene fullstendig, og lytter til hjertet mitt. Så skriver jeg ned det som kommer til meg. Jeg tror jeg rett og slett bare skal dele det!

«Men du vet hva jeg vil be deg om nå?

Lytte?

You know it!

Jeg begynner nesten å le.

Fordi?

Fordi pappa ikke visste hva jeg mente, hver eneste gang han ringer og spør hva jeg driver med, og jeg svarer «ingenting». Han visste ikke at da mediterer jeg.

Kanskje mer omgang med familien, og tilhørende automatprating, gjør at de klarer å forstå datteren deres litt bedre?

Ja. Skal jeg lytte mer?

Gjør det :)

Du sier: «Livet ditt er ikke lunkent, lavmælt og avmålt. Det er et rungende utropstegn!». Så viser du meg et bilde av en liten fugl på en grein.

Har ikke små, fargerike fugler dukket opp i virkeligheten din flere ganger de siste ukene?

Jo. Hva mener du å si?

«Ikke en spurv til jorden» og så videre.

At jeg er trygg som bare juling?

Det er nok det jeg prøver å formidle, ja. Du skal få én beskjed til, så skal vi ta samtalen over i de mer intime kanaler.

Du sier at jeg ikke får den neste beskjeden før jeg lover deg at jeg sender disse samtalene til [et forlag].

Kan du love meg det?

NEI!

Da tar samtalen slutt :p

Din dritt.

Det kan du gjerne kalle meg. Skal jeg minne deg på et sitat fra Brødrene Løvehjerte, elsket og delt gjentatte ganger av Christine?

Jeg deler det på svensk: «Det finns saker som man måste göra, annars är man ingen människa utan bara en liten lort».

Der har vi avslutningen for kvelden. Sov godt, spurveungen min!»

Jeg tror det var alt for nå. Nå skal jeg nyte alenetiden min, alene med Guden min. Klokken er snart fire, og jeg føler meg glad og opplagt. Jeg har på en rosa- og rødstripete kjole, og tights med rosa og røde kirsebærblomster. Et par timer hvor jeg gjør «ingenting» kommer veldig godt med. Jeg lengter ikke hjem lenger, og gleder meg til kvelden med flokken. Takk for meg, takk for dere, og på gjenhør!

- Månebarn