20. mai, 2018

De gode samtalene

Hos Bergensfamilien min pleier vi alltid å ha en evaluering, når vi har gjort hyggelige ting sammen. Den tradisjonen har jeg prøvd å overføre til familien min hjemme i Bærum. Med litt ymse resultater. Jeg gjør det visst også med Gud, har jeg merket. Han vil spørre meg, noen ganger, om hva som har vært det beste ved en dag. Skal jeg trekke frem det beste ved denne turen til vestlandshovedstaden, så må jeg si samtalene med faren min. Jeg har nok delt dette med dere før. Men jeg gjør det igjen, fordi det passer så godt inn. Det jeg skal fortelle om, er den aller første gangen jeg og Gud snakket sammen i fullstendige setninger, og ikke enkeltord her og der. Da ble dette sagt:

Andrea: Hvorfor har vi ikke snakket sammen før?
Gud: Men vi har snakket sammen før. Da du var liten, snakket vi sammen hele tiden. Det er bare det at du husker det som samtaler med pappa [fars navn].

I evalueringen rundt middagsbordet i dag, fortalte pappa om en av disse samtalene, fra da jeg var veldig liten. Vi snakket om sorte hull, og han prøvde å forklare hvordan noe kan være så tett som et sort hull. Da måtte jeg tenke meg lenge om, før jeg spurte ham om vi har sorte hull i nesen. «Nei,» sa pappa; «hvordan det?». Jeg forklarte ham at jeg ofte ble veldig tett i nesen.

Jeg elsker den historien. Jeg elsker også historien jeg fortalte først. Den om at Gud har kommunisert med meg gjennom faren min, allerede fra jeg var en liten jente. Det var fine samtaler. Jeg husker de som gode minner fra barndommen. Men samtalene jeg har hatt med pappa disse dagene, har vært preget av at jeg har lært ham om Universet. Universet som er Gud. Jeg er ekspert på Gud. Og i enkeltes ører, gir ordene mine mer mening enn hos andre. Nå føles det virkelig som at faren min skjønner det jeg snakker om. Og det føles veldig godt. Jeg tror det føles godt for oss begge. For det har nesten gått ett tiår hvor han ikke har forstått et kvekk av det jeg har fortalt ham.

Kanskje er det fordi jeg nå klarer å formidle virkeligheten min i termer som gir mening, mer enn tidligere. Kanskje er det fordi at nå er han klar for å ta inn over seg den visdommen jeg er i besittelse av. Kanskje trengte jeg bare anekdotiske data å støtte meg til, slik at det ikke bare ble tanker, men også hendelser. En kombinasjon av alle tre, tror jeg vi sier det er.

Skal jeg trekke frem hva som har vært det beste ved dagen i dag, må jeg melde pass. Ikke fordi det ikke har vært en fin dag, eller en dag uten store metafysiske oppmerksomheter. Men fordi det som skjedde (som egentlig var i natt), ikke er noe som skal deles på bloggen. Jeg har forøvrig delt det i en spirituell gruppe jeg er medlem av. Det gjorde jeg i dag tidlig, da jeg nettopp hadde våknet. Og opplevelsen min har satt igang en diskusjon som fortsatt pågår. Jeg har faktisk måttet trekke meg ut, fordi det er for mange kommentarer å lese.

Enda det er overveldende å få så mye respons på en opplevelse, føles det ganske godt. Deler jeg slike ting på profilen min på face, får jeg kanskje ett par likes – eller ingen, i enkelte tilfeller. Men i denne gruppen, er det mennesker med andre tankesett enn vennelisten min på facebook. Og «alle» har visst noe på hjertet, angående det jeg delte. Gud har dette å si om saken: «Er ikke det et godt tegn? At tankene og opplevelsene dine får folk til å tenke; å reagere?». Jeg må gi ham den. Å fremkalle tanker og reaksjoner hos mine medmennesker, er jo i bunn og grunn hva månebarnende interaksjon går ut på.

Det er naturligvis sjanser for at jeg deler akkurat hva det er snakk om, ved en senere anledning. Men da det pågikk i natt, fikk jeg streng beskjed om å ikke dele det med dere. Ikke enda. Jeg delte det med Alex. Jeg delte det til og med pappa og lillesøster. Jeg er ikke redd for å dele det som skjer på innsiden. Jeg er heller ikke flau over mine erfaringer av uvanlig og ukonvensjonell åndelighet. Men akkurat dette, krever nesten et lynkurs i Månebarnets filosofi, for at det ikke skal misforstås.

Unnskyld for at jeg er så kryptisk. Alt skal frem, når tiden er riktig. Nå må jeg sove. Må nok sette mobilen på lydløs, for kommentarene tikker fortsatt inn ganske hyppig. I morgen må jeg opp relativt tidlig. Så da kan jeg ikke bli liggende hele natten og gjøre andre ting enn å prøve å sove. Men å ligge våken hele natten, mens jeg prøver å sove, det skjer. Får be til Gud og alle de andre jeg har rundt meg på det metafysiske plan, om å få sove. I verste fall er det 7 timer i morgen, hvor jeg kan ta igjen søvn. Da er det nemlig tid for å ta toget tilbake til Bærum. Takk for meg, og god natt!

- Månebarn