22. mai, 2018

Dette skjer

Ok, så dette filteret fantes på snap i dag. Tenkte selfien jeg tok var et godt utgangspunkt for et innlegg om det som står sterkest i min bevissthet; i hverdagen min, nå for tiden. Hvordan jeg føler jeg befinner meg i to ulike dimensjoner, til enhver tid. Sømløst vekslende mellom disse. At jeg nesten surfer på sløret som skiller dimensjonene, og beveger meg uanstrengt og uhindret mellom Guds virkelighet – min virkelighet – og deres.

*bytter fra Flo Rida til Jesusmusikk på Spotify*

«Sløret» blir tynnere og tynnere. Visste dere at ordet apokalypse handler om at «sløret» forsvinner? Oversatt fra gresk, betyr det rett og slett «av-sløring». Johannes Åpenbaring, som er boken i bibelen som forteller om apokalypsen, heter på engelsk «Book of Revelation». Revelation er det engelske ordet for avsløring. Klarer dere å følge meg? Apokalypsen handler rett og slett om at det som skiller Guds dimensjon fra menneskenes, skal forsvinne! Så da vet dere det. I apokalypsen trekker vi – verdens mediterende befolkning – Himmelen ned på Jorden. Vil du være med på det? Da er det bare å sette til verks. Tankene må skrus av. Sinnet må stilnes. Dere må tenke på ingentingJeg er på alle måter utrustet til å hjelpe dere med det. Men det er i bunn og grunn dere som må sette av tid, energi og fokus for å få noe til å skje. Og setter du igang, kan jeg garantere at Universet vil bidra for å hjelpe deg videre.

På det rent verdslige plan, har jeg i dag vært på Rikshospitalet og hatt den jevnlige kontrolltimen hos nevrologen min. Jeg liker ham skikkelig godt. Og jeg sitter igjen med en følelse av at han ser meg. Det er et eksempel på nevnte surfing. Jeg har hverdagslige, jordiske gjøremål. Men jeg «drysser stjernestøv og magi over alt og alle jeg møter». Jeg månebarner meg gjennom hverdagen, og føler sterkere og sterkere at Universet konspirerer for meg, ikke imot meg. Det er et samspill. En konstant dialog, hvor verden og jeg snakker sammen. Min verden, den dimensjonen jeg befinner meg i, sammen med millionvis av andre.

Vårt ønske, er at alle skal finne veien gjennom nøkkelhullet. I samtale med bonusmamma, sa jeg at vi øker eksponentielt i en rasende hastighet. At det som skjedde med meg for nesten ti år siden, skjer for utallige andre, på utallige ulike måter – men med ett fellestrekk. Vi føler vi er på Jorden for å forandre den.

*Britney Spears med Until The World Ends begynner plutselig å spille, midt i listen av Jesus-sanger*

Det er absolutt et slag i Himmelen pågående. Jeg må meditere skikkelig hardt for å få ordene nå. Jeg skriver én setning, og må deretter skru av tankene, for å få den neste. Det betyr kanskje at dette innlegget er viktigere enn ellers. Det er i stillheten at visdommen er å finne, sier Guden nå. Hvilket leder meg til hva jeg begynte avsnittet med. Det pågående slaget, er rett og slett alle tankene våre. For å vinne over kreftene som holder deg igjen i jordevirkeligheten, du lære deg å skru av tankeflommen. I stillheten kan du høre Gud, sier han. I stillheten finnes alt det du trenger for å overleve, i den virkeligheten som manifesterer seg nå.

Kunstneren som skal male meg og min brudgom, ringte meg på messenger for noen minutter siden. Jeg gleder meg så utrolig til å få bildet, så jeg kan henge det på veggen og henfalle til romantiske dagdrømmer om min hellige union med han som bærer tittelen Universets Konge. Jeg fikk til og med formidlet en liten, men viktig detalj jeg gjerne vil skal være i bildet. Brudgommen skal ha krone på hodet! Kan det bli mer perfekt?! Jeg tror ikke det.

I lys av de sterke energiene som er i sving, føler jeg meg bedre enn jeg har gjort på lang, lang tid. Det er en letthet jeg aldri har kjent på før. Som jeg nevnte, er det følelsen av at Universet virkelig er på mitt lag. Den følelsen heter pronoia. Det er det motsatte av paranoia. Likevel er det paranoid schizofreni som er stempelet gitt meg. Til nevrologen (og moren min (og stemoren min)) har jeg uttrykt at den dagen jeg ikke er «schizofren», det er dagen jeg legger meg ned for å dø. Det er dagen alle superkreftene mine forsvinner; dagen jeg kastes ut av Himmelen.

Heldigvis vil ikke den dagen komme. Jeg skal aldri slutte å være gal. Tvert om. Jeg skal gjøre dere gale. Når jeg er ferdig med dere, vil «de gale», være de som tror det er umulig å prate med Gud. Bare det at det finnes noen som tenker som meg, som er fullstendig overbevist om at det er gjennomførbart å samle en milliard av oss, en milliard av De Som Ser i Mørket, forteller meg at dette er en ustoppelig naturkraft. En flodbølge av «messiaser». Uten at jeg påberoper meg å være enestående og unik i min gudegitte skjebne, kan jeg med hånden med hjertet si at dette skjer. Månebarnet er på Jorden!

- Himmelbruden