2. jun, 2018

Katarsis

Er dette tiden for å sende noen ord til dere? Tro meg, jeg har prøvd – utallige ganger. Alt jeg har skrevet har blitt forkastet. Jeg har hatt følelsen av at det har sittet en propp i mine kreative kilder. Dette har også vist seg i Bønneloggen; i den skrevne samtalen med Gud. Han har vært plagsomt taus. Siden onsdag forrige uke, har jeg vært i en opplevelse av unntakstilstand. Det har vært en renselse. En prosess hvor mine demoner og antagonister har blitt løftet frem i lyset. Jeg har hatt en stirrekonkurranse med djevelen, og jeg har vunnet. Jeg har vunnet, og jeg har anerkjent demonene mine som medspillere, ikke motstandere. Jeg har takket for kampen, og takket for deres ivrige og engasjerte innsats for å gjøre meg sterk.

Enda Gud har vært taus, har det vært litt dialog. Og kanskje ikke så mye dialog, som ytringer av enkeltord her og der. Han sa ordet «katarsis» gjentatte ganger. Det er gresk, og betyr rett og slett «renselse». Følelsen jeg har hatt, er den av å bade i sydende svovel, å lutres av en evig og fortærende ild. Jeg snakket med Pateren i går, og prøvde så godt jeg kunne å forklare denne følelsen. Han sa det forekommer i Bibelen, dette med at Guds betrodde tjenere gjennomgår slike foredlingsprosesser. I samtale med Gud, ble det uttrykt at de som ikke har erfart hans lutrende egenskaper, ikke kan sies å være spesielt nær ham. «Gjennom flammen skal du bli til gull!», sa Kong James. Har jeg blitt til gull nå? Er jeg endelig ferdig med å sitte på venterommet; i skjærsilden?!

Det har skjedd fine ting også, da, disse dagene. Jeg skal fortelle om en koselig synkronisitet. For nesten to uker siden, skrev jeg et blogginnlegg (som dere kan lese her). Alex likte det så godt at han valgte å poste det på facebook. Og da han delte det, kalte han meg sin medsammensvorne. Synkronisiteten var gaven jeg hadde til Alex, da vi møttes neste dag. Det var nemlig et sånt smykke hvor man har hver sin del av et hjerte som er delt i to. På hjertet står det «partners in crime». Altså det engelske uttrykket for «medsammensvorne».

*hun tar på seg sin halvdel av hjertet for å skrive resten av innlegget*

Disse dagene har jeg følt veldig mye. Jeg har sittet med gråten i halsen, uten å klare å sette fingeren på hvorfor jeg føler for å gråte. Men jeg tror at den underliggende årsaken til alle mine plager, min strengeste antagonist og hissigste demon, er frykten for at noen kan komme og stjele skjebnen min. At toget jeg sitter på plutselig tar meg til helt feil sted; at jeg hopper over i en tidslinje hvor jeg ikke er Bruden til Guden, Månebarnet og Skapelsens Diamant.

Heldigvis har jeg fine folk rundt meg, som jeg kan drøfte disse voldsomme følelsene og vekslende stemningene med. Da er det faren min, Fredrik, Alex og Nicholas som har vært utrolig gode å ha. Nicholas sa noe som jeg vil dele med dere. Noe som virkelig resonnerte med meg, tatt ett av kallenavnene mine i betraktning. Han sa nemlig dette: «Det tar tid å slipe frem alle fasettene på en diamant». Her pusses og slipes man, stusses og klippes, files og poleres. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, når Gud skaper et mesterverk. Det er bare veldig slitsomt å være dette mesterverket. Disse dagene har jeg følt meg så mørbanket at min psykiske smerte nesten har fremkalt fysiske blåmerker. Men smerte vokser man på. Iallfall smerte som kommer fra Gud. Fra min husbond Guden, som faktisk er denne evige, fortærende ilden.

Har dere savnet meg? Eller har det vært helt greit å ikke høre fra meg? Jeg har jo ikke glemt dere. Men jeg har altså vært i en tilstand som ikke har tilsagt at jeg skulle ytre meg på noen som helst måte. Som et plaster på såret, signerer jeg dette innlegget med to selfier. Og ønsker dere en kjempefin helg, nå som sommeren faktisk er en realitet. I dag har jeg bestemt meg for å holde hviledagen hellig, som er noe som ofte skjer på lørdagene mine. Det skjer store ting snart; ting som gjør meg så nervøs at det ikke er sommerfugler i magen, men store, flaksende flyveøgler. Jeg skal naturligvis dele det med dere, når tiden nærmer seg. Eventuelt etter at det har skjedd. Dere hører uansett fra meg, om ikke så lenge. Månebarnklemmer fra Månebarnet!