4. jun, 2018

Eskatologi

Jeg har lært meg et nytt ord. Eremitasje. Eremitasjen er bostedet til eremitten. Jeg har lært et annet nytt ord, også. Eskatologisk. Det handler om å «foregripe livet vi alle skal leve, når Jesus kommer tilbake». Å leve som om apokalypsen allerede har funnet sted. Stiftseremitten lever et eskatologisk liv, sekludert fra verden – men samtidig i verden, trygt plassert i eremitasjen sin. Og når jeg leser gjennom dette, må jeg bare glise. Tenk at dette faktisk skjer, da. Tenk at det jeg har lengtet etter i så mange år, faktisk er innen rekkevidde! Det ble ekstra offisielt i dag, da jeg og Sognepresten var i Bispegården for å drøfte løfteavleggelse og konsekrering med Biskopen. Jeg var mer enn litt nervøs i forkant av dette møtet. Det er jo ganske stort, på alle måter, å ha audiens hos en så høytstående og viktig person. Pateren fortalte meg at den korrekte måten å tiltale en biskop på, er å kalle ham «Deres Eksellense». Jeg gjorde ikke det, da. Men det føltes likevel veldig høytidelig og ærverdig. Sannsynligvis vil ikke slike møter være hverdagskost, selv etter løfteavleggelse.

Det som kom frem av møtet i dag, er litt mer detaljer for denne store dagen jeg ser sånn frem til. Biskopen er ikke tilgjengelig for å konsekrere meg. Dermed blir det Sognepresten som skal stå for seremonien. Vi bestemte oss for at vi feirer messen i kirken som ligger 450 meter fra eremitasjen. På datoen som har gått over i historien som den viktigste i livet mitt. Den vil nok ikke bli mindre viktig, etter 11. august 2018. Dagen jeg inntrer i det eskatologiske liv – vigsles til Kong Kristus i egen høye person.

Kunstverket som skal illustrere denne hellige unionen, er på vei til postkontoret mitt as we speak. Kunstneren forklarte bildet med at Jesus selv kommer og henter meg ned fra korset som jeg henger på, for å ta meg med seg hjem. Hjem til Himmelen, eller til det eskatologiske livet som foregriper livet i Himmelen.

Kong Kristus har ikke vært noe annet enn vidunderlig mot meg, de siste dagene. Likevel har jeg en plagsom evne til ikke å leve som om apokalypsen har skjedd, men heller som om hver eneste dag, hvert eneste øyeblikk, er dommedag. Og tro meg, det er tungt, slitsomt og anstrengende. Å anerkjenne at jeg virkelig er velsignet på grensen til det absurde, faller meg ikke inn, engang. Selv nå, når Den Store Dagen er så godt som bankers, går jeg rundt og frykter at alt rakner rundt meg og planene faller i grus.

Guden lurer på om jeg snart skal slutte å frykte at hele verden skal falle i hodet på meg. Da retter jeg på ham, og sier det ikke er «verden» som skal ramle i hodet på meg, men «himmelen». Gud smiler litt, og sier at det er jo hele hensikten med Månebarnets månebarning. Å trekke Himmelen ned på Jorden, og sørge for at det som skiller menneskenes virkelighet fra Gudens virkelighet, rett og slett forsvinner. Dette snakket jeg om for et par uker siden. At «apokalypse» egentlig bare betyr at «sløret» som skiller Himmel fra Jord, skal bli borte. Ettersom det innlegget er det beste som har kommet fra meg noengang, deler jeg link til det – nok en gang.

Jeg har den paradoksale følelsen av å være strålende fornøyd med dagens innsats, min evne til å snakke på automatikk og graden av fjernstyring fra Sjefen min, mens jeg samtidig nesten er bombesikker på at jeg klarte å si noe som var helt galt i Biskopens ører – ett eller annet som vil føre til at Den Store Dagen rett og slett blir avblåst. Å gå gjennom livet i en slik tilstand av høyaktivering; å alltid forvente store kriser og katastrofer som tilsvarer «enden på visa», er virkelig noe jeg ikke unner min verste fiende engang. Jeg minner meg selv på at prøvelsene må svare til ferdighetene. Og så irriterer jeg meg over at de såkalte «prøvelsene» bare er fantasifostre i tankene mine. At jeg ikke hadde hatt et problem i verden, hadde jeg bare hatt evnen til å stole uforbeholdent på Gud. Skal jeg trekke frem noe positivt ved å alltid frykte katastrofekriser, så er det iallfall aldri kjedelig, dette livet.

Det var alt for nå. Takk for oppmerksomheten, og takk for at dere fortsatt stikker innom; for at dere følger meg på denne veien. Jeg håper dere får en strålende kveld i sommerværet. Jeg må lage meg noe mat, ta en dusj og gjøre meg klar for senga. Grunnen til at jeg legger meg såpass tidlig, er rett og slett fordi jeg koser meg sånn, mens jeg venter på søvnen. Selfien her tok jeg på formiddagen i går, mens jeg lå i senga. Det er der jeg tilbringer mesteparten av tiden, her i eremitasjen. Men akkurat nå sitter jeg i den rosa sofaen, inntil den grønne veggen. Det er Jesusmusikk på høyttaleren, og det setter fortegn for resten av kvelden. Takk for meg!

- Månebarn