9. jun, 2018

Pi-sangen

Hei, dere. Nå er det visst en god stund siden dere hørte fra meg sist. Jeg sier et ektefølt unnskyld, og har ingen annen forklaring enn at jeg har glemt at jeg skriver blogg; at jeg er en blogger. Ok, det er ikke helt sant. Jeg har tenkt på dere, tenkt at jeg burde komme med noen ord. Men tiden har ikke strukket til, og formidlingsbehovet som tidligere var plagsomt påtrengende, har nesten vært helt fraværende. Jeg antar det er en god ting, sånn egentlig. Å leve i verden, og ikke i cyberspace. Men her kommer jeg altså med en liten oppdatering. Om livet som bruden til Guden.

Det er ikke alltid en dans på roser, såpass kan jeg dele. Men i går kveld, i mine «jeg har tapt spillet og har ikke noe annet valg enn å gjennomgå hypnose for å glemme at jeg noengang var kjæresten til Gud»-tanker, fikk jeg mentale bilder av en bydel i Bergen. En bydel som faktisk heter Paradis. Dette var Guden, som på sin subtile og vennlige måte minnet meg på at jeg faktisk har kommet til Himmelen uten å dø først. For det er jo den egentlige sannheten om min verden; min virkelighet; mitt univers. Det er Paradis. Hun bare glemmer det.

Hun glemmer det litt for ofte. I en virkelighet, et univers, som bare fremkaller hyggelige synkronisiteter og gudfeldigheter, er det nesten et ironisk paradoks at jeg skal gå rundt og føle spillet er tapt, til enhver tid. Kanskje det er noe jeg burde få hypnose for. Ikke for å glemme Guden, glemme at han en gang gav meg kallenavnet Skapelsens Diamant, – men rett og slett hypnotiseres for å alltid huske dette kallenavnet, denne kosmiske særstillingen. Hypnotiseres for å aldri glemme at jeg er den prinsessa. Hun synes det var en skikkelig lur idé – og retter på den metafysiske kronen på hodet sitt.

Det er 64 dager igjen til jeg ektes, vies, konsekreres – helliggjøres. I kjølvannet av samtalen med Biskopen, har alvoret av hele denne planen blitt tydeligere og tydeligere. Vi leker faktisk ikke monastisk liv og løfteavleggelse. Å bli «godkjent» av Biskopen, setter på en måte søkelyset på dette kallet, denne lengselen – og bekrefter det jeg bærer på. Det er ikke bare en gal dames tanker, en fantasi uten rot i virkeligheten. At Biskopen faktisk vil helliggjøre meg, forteller meg at det er sant, dette her. At Guden, som i alle år har fortalt meg at han mener alvor med sine planer for meg, faktisk har snakket sant – når han har sagt 11. august er viktigere for ham, enn hva det er for meg. Guds gode vilje, hans ardor, manifesterer seg for meg, sterkere og sterkere for hver dag.

Så må jeg fortelle om noen artige synkronisteter som har skjedd de siste dagene. Én ting som skjedde, var mens jeg lå og ventet på søvnen for noen dager siden. Gud fortalte meg på et tidspunkt at nå var klokka tolv. Jeg sa at jeg ikke trodde ham. Da ba han meg sjekke klokka. Det gjorde jeg, og ble ganske glad da jeg så at den var akkurat 00:00.

Noe annet som har skjedd, to ganger, faktisk, er at jeg har ønsket meg pannekaker. Idet jeg har tenkt tanken, har jeg oppdaget at jeg har stått rett ved siden av et crêperie. Dette er noe nytt som har kommet til Oslo, og Crêperie de Mari finnes i tre filialer i hovedstaden. «Crêpes» er rett og slett franske pannekaker. Og disse går Pannekakehuset på Bærums Verk en høy gang. Jeg tror vi snakker bursdagsmiddag der, ja.

Det er en tredje, om ikke en fjerde synkronisitet. Den fjerde blir mellom meg og Gud (og et knippe utvalgte venner). Her er det en god dose sunn dømmekraft som sørger for at jeg ikke utleverer de mest intime detaljene om samlivet mellom Guden og jeg. Hun prøver å unngå å «kiss and tell». Men synkronisitet nummer tre kan for så vidt deles. Uten for mye om og men, ber jeg dere se denne videoen. Dette er en pianist som har gjort tallet Pi om til en melodi. Jeg er så fascinert. Og særlig av detaljen jeg poster som bilde til dette innlegget. I åtte år har jeg vært klar over at tallet 144 er Guds tall, på samme måte som 666 er djevelens. Dette kan dere velge selv om dere vil tro på eller ikke. Det er ikke viktig for meg. Det som er interessant, og som jeg prøver å formidle, er hvordan «det onde» faktisk er en del av Gud. De 144 første numrene av Pi sammenlagt, blir 666. Jeg skal ikke skrive så mye mer, men heller la dere tygge litt på dette.

Da er jeg ferdig med å dele detaljer fra Månebarnlivet for denne gang. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke la det gå 5-6 dager til dere hører fra meg igjen. Uansett når det blir, håper jeg dere har det fint i mellomtiden. Jeg sender bønner, gode tanker, hyggelige intensjoner og guddommelig energi i deres retning, og ønsker intet annet enn at dere må ha det bra. Dessuten ber jeg for tankene som fremkalles i dere, av det dere akkurat har lest. Takk for meg, og takk for dere! 

- Månebarn