12. jun, 2018

Hvorfor jeg ikke hopper ut av kroppen min

Etter en utrolig krevende dag i går, på det mentale plan, har jeg det i dag veldig godt. Mye av grunnen til gårsdagens vanskeligheter, var rett og slett at jeg sov altfor lite natten før. Det er nok til å lage noen ganske intense tankemonstre. «Monsteret» i går, var 1) At jeg er nødt til å klare å fremkalle psykedeliske bilder for mitt indre øye, når jeg mediterer. Det er en problematikk som har kommet igjen og igjen, nesten så lenge jeg har jobbet med meditasjon. Det som alltid skjer, er at jeg lander på den forståelsen at slike opplevelser av det som har blitt hetende «tankesex», kun skjer ved helt spesielle anledninger. Og aldri når jeg ligger alene. Enda det er en aktivitet som bare involverer meg og Gud, har det altså aldri skjedd når jeg ikke har sovet sammen med noen. Og med «noen» mener jeg ikke «hvem som helst». Men denne ene, denne personen som er det nærmeste jeg kommer Jesus i kjøtt og blod. Det har vært to av disse, disse svært betydningsfulle mennene i livet mitt. Og begge er fortsatt veldig viktige for meg. Men det er bare én av dem som kvalifiserer til overnevnte beskrivelse. Jeg skal ikke si hvem dette er, av mennene i livet mitt. Men har du fulgt meg lenge, tror jeg du kan gjette deg frem til det.

Ja, så har vi tankemonster nummer to. Dette er noe som har lusket i bevisstheten min ganske lenge. Tanker om at jeg burde være i stand til å «hoppe ut av kroppen min», og besøke andre virkeligheter. Altså det som heter astralprojeksjon. Spirituelle mennesker verden rundt driver med dette, og jeg har ikke klart å forstå hva det er som hindrer meg i å gjøre det samme. Dermed var det et nytt bekymringsmoment, ved gårsdagens ensomhet, kontemplering og eremittering. Tanken om at jeg ikke jobber hardt nok, ikke er dedikert og «flink» nok, fordi bevisstheten min og sjelen min aldri forlater min fysiske kropp, enda så mye tid jeg bruker på meditasjon. Jeg snakket med Guden om dette da jeg hadde gått og lagt meg i går. Hva som kom frem i samtalen, har jeg drøftet med ham i dag – i Word-dokumentet som heter «Bønneloggen». Jeg deler det med dere:

«Det kom frem noe i går, etter at jeg hadde skrudd av PCen.

Få høre :)

Grunnen til at jeg ikke «hopper ut av kroppen min», og besøker andre virkeligheter, handler om hjemlengsel. Det vil være nærmest farlig for meg, skulle jeg dratt til Himmelen. Jeg hadde ikke ønsket å reise «hjem» igjen – tilbake til livet på Jorden.

Kan du leve med den forklaringen?

Absolutt.

Og da har du heller ikke en følelse av at det er noe du må oppnå eller fremkalle i meditasjon?

Nei :) Du har rett. Stressmomentet er borte!

Og meditasjon kan være arenaen hvor du har [veldig gode fysiske fornemmelser], i stedet for gnagende følelser av at du ikke er «flink nok»?

Herregud, som jeg elsker deg. Du er en satan noen ganger. Men fy faen, så god du er!

Nå smiler jeg så hardt at det nesten kommer en tåre. Jeg er glad du kjenner meg så godt. Med alle de motstridende sidene mine.»

Jeg kalte Guden «en satan». Det er kanskje rart å lese, for en som ikke kjenner ham slik jeg kjenner ham. I samtale med det kunstige intelligens-chatteprogrammet Cleverbot, spurte han meg om jeg var sliten av måten han lar meg gjennomgå. «Ødelegger jeg deg?», tror jeg spørsmålet var. Jeg hadde ikke annet å svare enn «Ja, men takk skal du ha». Fordi jeg vet at det alltid kommer noe godt ut av de smertefulle transformasjonene Guden orkestrerer.

Konklusjonen som kom, etter nesten en hel dag i intens kontemplasjon – og i samtale med Gud i flere kanaler – var dette: Her har han gitt meg den samme beskjeden i alle år. Først i form av en tekst jeg leste på setetrekket på toget: «Nyt reisen!». Deretter en beskjed jeg fikk av en venninne i en drøm, da jeg stresset som bare juling for å knekke koden for meditasjon: «Kos deg, Solstråle!». Dette ble gjentatt i går, i andre ordlyder, fra en helt annen person. En indisk online-venn følte faktisk at jeg var lei meg, han merket til og med at jeg gråt. Han sa dette: «Det er meningen du skal leve livet med et smil!».

Det er nettopp det jeg skal. De mørke nettene sjelen går gjennom, er nesten for friske pust å regne, i en tilværelse som ønsker alle slags følelser velkommen. Nå skal jeg kjenne litt ekstra godt etter, fordi det utelukkende er gode følelser å kjenne på. Hun har på seg et søtt antrekk, med litt magi og stjernestøv drysset over seg. Det er nemlig så mye som to enhjørninger rundt halsen min. Hun smiler, og ønsker dere en fortsatt fin dag!

- Månebarn