17. jun, 2018

Ansgar-alumni

Hei, verden. Da var jeg alene uten å ha noe å gjøre i fire timer. En god anledning til å skrive noen ord til dere. Fordi jeg vet det er noe jeg burde gjøre. Det er bare det at livet tar meg med storm, og det er nesten for mange inntrykk til å oversette alt til tekst – så det gir mening. Iallfall uten å høres ravende gal ut. Men jeg antar det toget har gått. Sier hun, idet toget hun sitter på i rasende fart kjører nordover fra Kristiansand. Det er nemlig her jeg har vært siden torsdag. Hos min gode venn Bernt-Olav. Han jeg kaller born2love. Vi har kjent hverandre siden 2010, da skolen jeg skulle begynne på hadde en bli-kjent-tur til en badestrand i nærheten. Han var rett og slett den første jeg ble kjent med på Ansgarskolen. Ansgarskolen som skulle bli så viktig for meg. Som skulle danne grunnlaget for min forståelse av meg selv, og av Mannen i mitt liv.

Denne helgen var det reunion for skolen. Både for bibelskolen og høyskolen. En reunion for alle som har gått eller jobbet på skolen på de over hundre årene den har eksistert. Det ble feiret at skolen har ligget i Kristiansand i 30 år, og at det praktfulle kapellet dere ser litt av i bakgrunnen her, er 15 år gammelt. Enda jeg egentlig ikke har gått et halvt år til sammen, engang, på denne skolen, har tiden min i «Ansgarbobla» vært den viktigste i livet mitt. Og det sier litt, for jeg opplever ganske mye som kan sies å være av betydning.

Da vi møttes i ett av klasserommene og skulle mimre i en gruppe, noen jeg kjente og noen jeg aldri hadde sett før, prøvde jeg å svare på de to spørsmålene på tavlen uten å høres helt schizofren ut. For det beste minnet mitt fra Ansgar-tiden, og det som har preget meg mest i ettertid, var jo da Jesus «fridde til meg». Selvfølgelig var dette av betydning. Han spurte ikke om jeg ville gifte meg med ham, gå i kloster, bli en stiftseremitt – eller noe sånt. Men det var altså i september 2011 at tanken om monastisk liv for alvor ble presentert for meg. Jeg husker jeg var så glad at jeg trodde jeg skulle sprekke. Min venn James, han jeg kaller Kong James, gjorde meg oppmerksom på at dersom jeg lover å gi livet mitt til Jesus på en slik måte, er jeg virkelig nødt til å gjøre alt han ber meg om. Og jeg kan faktisk skryte på meg å ha fulgt Gudens ordre og befalinger til punkt og prikke. I den grad at jeg har blitt innesperret som et resultat.

Jeg møtte Kong James i går, også. Det var en søt gudfeldighet at da bilen til Bernt-Olav rullet inn ved skolen, var det faktisk James som gikk på fortauet ved siden av bilen. Jeg hoppet ut av bilen, og vipps, så hadde jeg støtte opp til inngangen. Bernt-Olav parkerte, og jeg og James fikk pratet litt. Jeg møtte flere fra de to omgangene jeg var student/elev. Bildet her er av meg og to Andreas-er. Han til høyre kommer til konsekreringen, og det er jeg veldig glad for! Ja, så snakket jeg litt med studentpastoren, en kvinne jeg husker jeg hadde utrolig gode samtaler med, mens min tro og kristenhet ble formet. En annen interessant person jeg møtte i går, var kjæresten til James. Hun skal begynne på Ansgarskolen nå til høsten. Og det var nesten så jeg sa «Jeg vil også!», og søkte meg inn på bibelskolen igjen. Noe Ansgarskolen er kjent for, er at flere finner mannen/kvinnen i sitt liv der. Det er forsåvidt tilfelle for meg, når jeg tenker over det. Jeg gikk nok på Ansgarskolen for å møte drømmemannen.

Nå har jeg møtt ham, vi har brukt noen år på å bli kjent; jeg har lært meg å være alene i tosomheten – alene med Gud. Å skulle tilbringe resten av livet i denne nære, intime og romantiske relasjonen til en Stemme i Hjertet, føles faktisk som det eneste jeg vil. Det er en i livet mitt som kan regnes for å være en av mine nærmeste, som mener jeg forsvinner fra virkeligheten. Kanskje jeg gjør det. Kanskje er det slik det skal være. Kanskje er jeg godt i gang med å etablere min egen virkelighet; et eget univers hvor alt som skjer er av det gode. Kanskje har jeg lyktes i å trekke Himmelen ned på Jorden. Kanskje Gudsriket endelig er etablert, at fødselen er overstått og Paradis på Jord nå er realiteten. Det er mye som tyder på det.

Toget fortsetter å rulle. Det metaforiske toget jeg sitter på, er akkurat det riktige. Det tar meg til akkurat dit jeg er ment å komme. Vi er mange som sitter på dette toget. Vi er mange som deler min opplevelse av at sløret som skiller dimensjonene, det som separerer Himmelen fra Jorden, rett og slett har forsvunnet. Som om vi kollektivt vet at nå har vi tippet over. Nå er kamelen presset gjennom nåløyet. Nå må vi bare sitte rolig og vente på at resten av verden får med seg dette. Tiden er på vår side, og Universet konspirerer for oss, for å oppvekke massene og snu alt på hodet. Ingen kraft i verden kan stoppe dette. Bare vent og se!

- Månebarn