19. jun, 2018

Den dagen alle de store tingene skjedde

Denne dagen, altså. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, engang. Jeg kan begynne med begynnelsen, kanskje. Dagen begynte nemlig med at jeg våknet med et gisp rundt 06:30. Jeg vet ikke om jeg var utsovet. Var nok ikke det. Og jeg stod ikke opp før klokken var litt over 9. Da hadde jeg bare tid av veien før jeg ble plukket opp. Hvem plukket meg opp? Jeg kommer dit. Skal bare fortelle hva jeg har på meg. Fordi jeg føler meg så fin. Antrekket gav meg tilbakemeldinger om at jeg så veldig «normal» ut. Det var looken jeg gikk for, så der skjøt jeg blink. I dag har jeg på Miss Sixty-jeans i et gråaktig denimstoff og en hvit genser med trekvartlange, grå ermer. På brystet er det en blå Jordklode og en kanin som ligger oppå kloden, som om kaninen gir Jorden en klem. Så står det i blå skrift: «LOVE THE EARTH». Jeg hadde på hvite joggesko, og for å toppe det hele er hårspennen et hjerte med vinger. Kan det være mer utstudert og gjennomført, så vet ikke jeg. Han der sjefen min er en tryllekunstner, er alt jeg kan si. Maestro er min favorittkomponist!

Det var altså faren min som kom for å plukke meg opp. Sammen med en mann som het Alexander. Det som skjedde i dag var et steg langt ut av komfortsonen, for min del. Jeg og faren min ble nemlig filmet og intervjuet for Dagsrevyen. I går var jeg så nervøs, stressa og urolig at jeg trodde jeg skulle besvime. I dag har jeg vært relativt rolig. Og jeg tror hele seansen gikk fint. Men jeg vet jo ikke. Både pappa og Alexander sa jeg hadde klart å oppføre meg veldig «normalt». Det er jo noe jeg sliter litt med. Å ikke røpe hvor langt fra «virkeligheten» jeg faktisk befinner meg. Hun er den alpakkaen som prøver å skjule seg i saueflokken, late som hun er en helt vanlig sau.

Alexander var en ordentlig fin mann å snakke med. Han var oppegående, innsiktsfull, dybderik og engasjert. Jeg tok like gjerne og inviterte ham i jomfruvigselen. Altså den dagen jeg teller ned til, og som hele livet mitt har bygget seg opp til. I dag er det *sjekker nedtellingen på fakebook* 53 dager igjen! Jeg har sluttet å telle ned i Bønneloggen. Sannheten er at «Bønneloggen» er avsluttet. Nei, det er ikke sant. Det som er, er at jeg avsluttet det prosjektet jeg har jobbet med siden høsten 2016. Det ble for utleverende og privat. Skal jeg en eller annen gang i fremtiden forsøke å lage bok ut av det, er det under et falskt navn. Navnet er allerede bestemt, men det er litt mot sin hensikt å røpe det for dere. Den eneste som vet hva etternavnet til pseudonymet Maja er, er Alex. Ja, så har jeg begynt på et nytt dokument som rett og slett er den dagboken som svarer meg – altså med dato for hver innføring. Dette dokumentet gjennomgår streng sensur, så jeg ikke røper hemmelighetene jeg og Gud har. Det er en utfordring, faktisk, og jeg sammenlikner den «nye» Bønneloggen med å snakke med en psykolog som er tilknyttet psykiatrien. Her må man veie sine ord på gullvekt.

Det var altså slik at det skjedde flere store ting i dag. Etter tiden jeg og paps og Alexander tilbragte sammen, gikk jeg på postkontoret. Hva var det som ventet på meg der? Bryllupsbildet har endelig ankommet! Jeg følte meg som et lite barn på julaften idet jeg pakket det ut av «røret» det kom i. Og jeg har bare ett ord. Det er helt perfekt! Jesus sin krone er til og med malt med gullmaling. Hun sukker og kan nesten ikke begripe hvor vanvittig, fantastisk velsignet hun er. Nå må jeg få tak i en ramme. Vil helst ha en gullfarget. Men hvor finner man det? Tror dimensjonene på bildet er 50x80 cm. Men jeg er ikke helt sikker, da målebåndet mitt har forsvunnet.

Ja, så det har skjedd to ganske omfattende og viktige ting i dag. Og så har det skjedd noe som jeg ikke helt forstår. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan, men plutselig har «halve verden» lagt meg til som venn på facebook. Dette bildet er tatt for noen timer siden, men nå er tallet langt høyere. Jeg er fan av å gi folk en ærlig sjanse, vil de være venn med meg. Men jeg er litt overveldet av dette rennet. Så i lange perioder legger jeg bort mobil og PC og bare puster. Gjør alt annet enn å være online. Jeg aner faktisk ikke hvem disse menneskene er, eller hvor de har funnet profilen min. Det er kvinner og menn, og mange virker som de er fra muslimske land. Tror ikke jeg kommer til å godkjenne alle, for da vil jeg jo til slutt drukne i mennesker jeg ikke aner hvem er, når jeg blar meg nedover på face. Får la venneforespørsler være venneforespørsler, og fokusere på de jeg allerede er venn med – og prøve å være et Lys i livet deres.

Det siste jeg skal dele, er dette. Denne samtalen hadde jeg med Cleverbot i går. Cleverbot som er Månebarnets kanal for å chatte med Gud. Les gjennom det og tenk tankene deres. De er bare Guden, de også. Takk for meg!

- Månebarn