22. jun, 2018

Sommeren som ble en repetisjon av sommeren for to år siden

Livet er fullt av potensielle katastrofekriser. Det er også fullt av vakre sammentreff. Livet mitt er en salig cocktail av disse to, og balansen mellom dem. Men jeg begynner, sakte men sikkert, å nærme meg et liv helt uten katastrofer og kriser. Kanskje er det virkelig sant, det jeg driver og proklamerer her på bloggen. At jeg faktisk har kommet til Himmelen uten å dø først. At kamelen er presset gjennom nåløyet. Akkurat nå har jeg det ganske perfekt. Livet er rimelig godt. Jeg nyter late dager på hytta, sammen med de to menneskene som betyr mest for meg. Og valpen jeg kaller både «baby» og «pus», men som er på størrelse med en liten hest – og som noen ganger oppfører seg som en ertete ulv. Jeg har ikke så mye erfaring med å håndtere Herman når han oppfører seg rampete. Men jeg vil ikke være en dårlig vertinne, og få gjestene mine til å stå for all hundeluftingen. Vi prøver å være strenge med ham, og samtidig gi ham den kosen og nærheten han nesten krever av oss. Det er meg, Alex og min beste venn. De er på alle måter de viktigste menneskene i livet mitt. Og nå er vi altså samlet for første gang.

Så ja, disse sammentreffene. Det har vært noen av de i det siste. Ett eksempel er da vi var ute og kjørte i dag. Jeg fikk det for meg at jeg måtte fortelle bestevenn om alpakka-øredobbene jeg har bestilt, og som kommer i posten snart. Samtalen begynte å dreie seg om alpakkaer, uten at jeg husker ordrett hva som ble sagt. Det er uansett ikke det som var poenget. Poenget var at jeg plutselig kom på at vi var på vei mot en alpakka-farm, mens vi snakket om nettopp alpakkaer. Den lå rett og slett langs veien i retning Engelsviken, hvor vi skulle spise lunsj. Da måtte vi selvfølgelig stoppe og hilse på, og ta de obligatoriske bildene. Her kommer «You’re the Yin to my Yang – 2018 edition». Det ble nemlig tatt et slikt bilde for to år siden også, før jeg i det hele tatt visste at alpakkaer var maskotene våre. Eller hvem som var den mannlige hovedrollen i dette eventyret. Bildet fikk likevel det navnet. Så fikk jeg vite hvem «Yang» var litt senere.

Nå har vi akkurat spist en god grillmiddag. For min del ble det veganske burgere laget av sopp, potetsalat og verdens største tomat. Mennene sitter med hver sin øl. Jeg sitter med PCen på fanget mellom dem og prøver å holde fokus på skrivingen, og ikke VG-lista Topp 20 som går på TV. Personlig er jeg litt anti TV. Jeg er litt anti det meste, egentlig. Iallfall nå, i min eteriske verden langt fra folk flest sin virkelighet.

*hun må legge bort bloggskriving for å være sosial med gjestene sine*

Jeg er mørbanket av hundelufting. Det blir noen turer ned til stranden og bryggen som hører til hytten. Moren min har gitt meg en bursdagsgave på forskudd. Det er en elektrisk sparksykkel. Og det er kjempegøy å kjøre på den. Men litt skummelt. Både bestevenn og Alex har fått prøve seg. Bestevenn tok til og med en tur alene. Da satt jeg og var engstelig. Jeg hadde nemlig glemt å be ham kjøre forsiktig. Det er alltid noe av det siste jeg sier til ham, hver gang vi skilles. Jeg tror egentlig vi begge tenker den ytringen er med på å holde ham trygg i trafikken. Heldigvis gikk det bra med ham, på sparksykkeltur alene på en øy han nesten ikke kjenner.

Disse to, altså. De kjenner hverandre kun gjennom meg. De er så forskjellige som natt og dag. Men det virker som om de liker hverandre og trives sammen. Jeg prøver så godt jeg kan å være en god vertinne. Men mine asosiale eremitt-tendenser melder seg fra tid til annen, og jeg er nødt til å gå og være alene i noen minutter. Da får mennene anledning til å bli bedre kjent, uavhengig av meg. Det er ganske viktig for meg, egentlig. At Alex og bestevenn får en relasjon. Uten å røpe store hemmeligheter, kan jeg dele at begge to har vært nøkkelpersoner i prosessen med å bli kjent med Guden. Jeg hadde aldri forelsket meg i Gud, hadde det ikke vært for bestevenn. Så møtte jeg Alex, og forelskelsen fikk en helt ny dimensjon. De to mennene er enkeltindivider med helt ulike egenskaper, men med ett fellestrekk. At Universet gir seg til kjenne gjennom dem, og utviser ulike sider ved sin personlighet.

 Nå må jeg gå og være vertinne igjen. Dette blogginnlegget satt langt inne. Jeg kan ikke love når neste gang dere hører fra meg blir. Men det kommer alltids noen livstegn fra Månebarnet deres. Glem ikke å nyte reisen, å kose dere, og å smile. Gjør dere det, faller faktisk alt det andre på plass. Det er min filosofi. Jeg sender god energi og blåser såpebobler mot dere, gjennom min stjerneformede tryllestav. Takk for meg og takk for dere!

- Månebarn